Stillhetens utbrudd
Beate sitter og tenker på alt hun og Tomas har vært igjennom etter hennes eget eventyr. Hun tenker på bitterheten han hele tiden prøver å skjule. Det bebreidende valpeblikket når han tror hun ikke ser. Andres blikk. Fordømmende. Kronglete ord. Den velmente trøsten som var forbeholdt Tomas.
Hun hadde ikke klart stillheten. Mistenksomheten. Den dårlige samvittigheten hadde tvunget henne til å fortelle alt. Ikke bare til Tomas, men til alle.
De andre sitter og prater og ler rundt spisebordet. Det klirrer i kniver og gafler og glass. Knivene skjærer seg gjennom de hvite middagstallerkene med gullkant og rett gjennom henne. Støyen er uutholdelig.
- Jeg orker ikke mer! Beate reiser seg plutselig.
- Hvordan kan dere sitte her og late som ingenting? Hvordan kan du sitte her og snakke om hus og biler og eiendommer og døde ting, Nils, som om ingenting hadde hendt? Og så Eva da! Stakkars Eva!
Det er stille i rommet. Alle ser på henne. Beate synker ned på stolen igjen med hodet i hendene.
Eva ser seg forvirret omkring.
- Hva mente hun med det? Den hvite hånden hennes knuger Gjerts arm.
- Nei, jeg vet sannelig ikke jeg. Gjert stirrer intenst på Karin.
– Hun refererte vel til graviditeten din elskling.
- Beate, føler du deg ikke helt bra? Har du drukket for mye? Du spiser jo ingenting.
Karin har reist seg og legger armen sin rundt Beate.
- Vil du legge deg nedpå litt?
Beate rister bort Karins arm.
- Hvorfor kan dere ikke oppføre dere som et normalt par? Hvorfor kan dere ikke hyle og skrike og kaste porselenet på hverandre? Hvorfor slår du ikke til ham Nils? Dere er søren meg ikke normale! Det er som om dere er beskyttet av flere lag bobleplast. Hele huset, ja hele eiendommen er inntullet i bobleplast.
Fasade
- Det er fordi det ikke spiller noen rolle, kjæreste Beate. Nils stemme er forbausende irriterende rolig.
- Ingenting kommer til å få min kone til å forlate meg, dette huset eller ungene for den del. Og jeg kommer ikke til å forlate henne. Karin er alt for meg. Hun er min hjørnestein. Min trygghet. Ja, du kan godt si beskyttelse.
- Ikke si noe mer nå. Tomas legger hånden sin over Beates og hun lar den ligge der.
– Det er ikke bobleplast, sier han.
– Det er penger. Men det spiller ingen rolle. La det ligge.
Og det sier han. Hevneren. Hevneren hadde fått hevnen sin. Uansett hva Nils måtte si. Han visste hva Nils følte. Hadde han ikke nettopp gjennomgått det samme selv kanskje?
Karin har satt seg igjen. Fargen er kommet tilbake i kinnene hennes. Hun ser forbauset på Nils. Smiler. Dette gikk jo greit. Han overrasker henne stadig, selv etter 12 års ekteskap. Kanskje han ikke hadde forstått hva Beate snakket om.
Gjert har ikke gjort noe forsøk på å si noe. Eva har fortsatt hånden sin på armen hans.
- Går alt bra med deg, Eva? spør Nils omsorgsfullt.
Eva nikker.
- Det går fint med meg, sier hun.
– Jeg forstår ikke helt hva dere snakker om, men dere trenger i hvert fall ikke å synes synd på meg. Jeg har det fint. Skulle bare ønske denne lille sprellemannen inni her, hun klapper seg på magen – ville komme ut snart. Kanskje vi kunne danse litt senere i kveld. Noe med skikkelig fart i. Selv er jeg litt svak for tekno.
- Klart vi kan danse, sier Nils, - men jeg vet ikke helt om vi har noe tekno. Ungene er ikke store nok ennå. Han ler.
- Hva med lambada? Husker du da vi gikk på lambadakurs Karin?
Andre planer
- Når vi andre går hjem da, Nils, sprekker fasaden da?
Nils og Beate danser. De beveger seg knapt. Han holder henne tett. De andre sitter utslitt i salongen etter tre omganger med lambada.
– Kaster du krystallet i veggen da ?
- Nei, sier Nils.
– Kastet Tomas krystallet i veggen da du bedro ham?
- Nei. Tomas er ikke noen krystallkastefyr akkurat.
- Men du trodde jeg var det?
- Ja, innrømmer Beate, - jeg trodde du var det.
- Hadde dere planlagt det? At jeg skulle gå fra konseptet når jeg oppdaget at min kone hadde et forhold til min nyansatte medarbeider?
- Planlagt? Nei, det var jo du som inviterte ham hit. Jeg visste ikke at det var ham før nå i kveld.
- Men Tomas visste det? Nils holdt henne ut fra seg. Betraktet henne.
- Neei, jaa. Jeg vet ikke. Han sa ikke noe til meg i hvert fall. Hvordan visste du om Karin og Gjert ?
- La oss bare si at jeg trodde, og at mistanken min ble bekreftet nå i kveld. Men jeg kommer ikke til å knuse noe.
Karin skal ikke få den gleden. Nils svinger henne rundt.
- Ikke dere andre heller. Jeg har helt andre planer.
Skrevet av
Ingeborg Kringeland Hald