Gjestene har gått. Nils er iskald. Jeg tar jakken og røyken med meg, rømmer ut i bilen og kjører avsted. Sikten er dårlig. Det blåser og regner mot ruten. Vindusviskerne går taktfast over frontruten. Regnet pisker. Pisker rett mot meg. Vinden tar tak i bilen. Det brygger opp til storm.
Hodet er kaotisk. Tankene svirrer. En tåke bedøver den seige materien som er hjernen. Hjernen min som så vidt fungerer på autogir. Som vil løpe løpsk hvis jeg ikke snart gjør noe. Bryter ut, kommer meg vekk. Tar ungene med.
Om og om igjen kjenner jeg Nils holde rundt meg. At han suger ut kraften. Jeg er ingen lenger. Eksisterer bare i kraft av Nils, som holder rundt meg, eier meg. Drar ut livskraften min. Jeg tenker tilbake.
Skotter bort på Gjert. Han stryker Eva over kinnet og ser på henne med det samme ømme blikket, som for en uke siden. Da var det meg. Den samme lette berøringen. Det samme ømme blikket. Jeg må vekk herfra. Er ør i hodet, kjenner kvalmen komme, men klarer ikke røre meg. Armen til Nils er blytung. Jeg kjemper, kjemper og klarer det. Klarer å holde masken og tvinger frem et smil.
Jeg tar hånden til Nils, stryker over den for å vise Gjert at jeg er glad i Nils. Jeg ser på Tomas som stirrer tilbake med et blikk som skremmer, nesten vipper meg av pinnen. Han ser ut som han vil ødelegge idyllen foran peisen. Det knitrer. Det spraker. Skyggene danser i ansiktene våre. Tomas' mosegrønne øyne smalner. Akvariefiskene svømmer fornøyd omkring. Røde gullfisker svømmer mellom mosegrønne blader. Vannet renner beroligende, opphissende. Kommer Tomas til å si noe? Kommer han til å bryte idyllen? Kommer han til å skjære gjennom verkebyllen? Jeg svetter. Hjertet banker. Ja han gjør det. Nå gjør han det. Nå.
Eva ser på Beate i rød kjole, slank, avslappet og oppmerksom.
- De må ha det deilig gullfiskene, sier Eva med spinkel stemme. En tilværelse så helt uten problemer.
Jeg puster lettet ut. Vi betrakter akvariet. Røde fisker som svømmer rundt blant grønne blader. Leker seg der vannet fra pumpen treffer overflaten og lager bobler. Eva er fascinert. Vann som renner, og fisk som leker seg.
- Kjedelig, spør du meg, sier Tomas spydig. De kunne trenge litt spenning. Frihet. Eller hva sier du Karin. Jeg kvepper til. Tomas flirer. Nå?
- Karin er ingen gullfisk, Tomas, og dessuten, så har de det som plommen i egget. Nils reiser seg.
Nå tenker jeg det skal smake med litt mat. Han går frem, tar hånden til Eva, hjelper henne opp og fører henne til bords.
- Takk, sier hun, og ser ut til å være forundret over ansiktsutrykket til Nils. Det er mørkt. Det er innbitt. Men han tar seg fort inn. Tomas og Beate registrerer at Gjert og jeg veksler blikk.
Under middagen går det langsomt opp for meg i all min gru, at Gjert er kjedelig, kjedelig, selvopptatt og en tørrpinn blottet for sjarm, og at kona hans Eva er sympatisk.
Bortsett fra kommentaren om gullfiskene, bidrar hun til at samtalen ved bordet er interessant og underholdende. Det å se Gjert sammen med andre mennesker, får meg til å innse at elskeren min, alle de fine egenskapene han har, kun finnes i min fantasi. Den Gjert jeg har vært lidenskapelig forelsket, i eksisterer ikke. Hele min og Nils' verden er i ferd med å ramle sammen. Den gjensidige tilliten og felleskapet, som vi har bygget opp over mange år, og jobbet bevisst på å få til å fungere, har jeg i min fjollete forelskelse klart å ødelegge i løpet av kort tid.
Det regner tett. En bil kjører forbi og jeg kommer på at jeg fremdeles er brisen og strengt tatt ikke burde kjøre. Jeg svinger av, kjører inn i en sidevei og gjemmer bilen under noen trær. Her sitter jeg og tenker lenge. Det er mørkt, og regnet trommer på bilen. Trærne svaier og ser ut som om de kan ramle når som helst. Etter hvert klarner hodet. Jeg tenker på barna og på at Nils kontrollerer livet mitt og at han aldri mer kan stole på meg. Jeg tenker på huset, hagen og barna igjen. Jeg rygger til slutt ut og kjører hjem. Lister meg opp trappen. Nils sover. Jeg er stuptrøtt, legger meg med klærne på og går rett inn i en drøm der jeg er en gullfisk. Jeg svømmer rundt og rundt. Det er trygt og godt. Men så vil jeg bli fri. Jeg klarer å hoppe ut av akvariet, men kveles langsomt. Beate skvetter vann på meg for å holde meg i live, men jeg dør.
Skrevet av
Jannike Kayser