NRK Meny
Normal

The Women (2)

”The Women” heter ikke det for moro skyld. Dette er kanskje den mest kvinnelige kvinnefilmen som noensinne er laget.

Meg Ryan og Annette Bening i "The Women".
Foto: Claudette Barius / Claudette Barius/New Line

Den matcher i alle fall originalen fra 1939 i så måte, med 100% kvinnelige skuespillere, statister, og Annie Lennox på soundtracket. Det var en interessant idé i 1939, og er det fremdeles.

Men den nye versjonen er bortkastet tid. Dialogen kjedet meg, figurene irriterte meg og budskapet gjorde meg sint. Det er: ”Tenk på deg selv, da blir alt bra”.

Innholdet som skulle vises her støttes dessverre ikke lenger.

Hvite, bemidlede kvinner

Filmen forteller om en venninnegjeng i New York, spilt av blant andre Meg Ryan og Annette Bening. Alle er hvite, bemidlede og priviligerte kvinner, unntatt Jada Pinkett Smith, som er innkvotert som både sort og lesbisk.

Intrigen settes i gang når Sylvia (Bening) finner ut at ektemannen til Mary (Ryan) er utro, samtidig som hennes egen karriere får seg en smell, og hun oppdager at hun kanskje kan redde situasjonen ved å gå en liten tur bak Marys rygg.

Vanskelig å knytte bånd

”The Women” går ut i hundre, og du må tåle mye kakling før det roer seg, og historien kan begynne på ordentlig. Og da dukker det frem noen interessante konflikter og problemstillinger. Men filmens figurer er vanskelige å knytte sterke bånd til, for de fleste er litt for rike, med alt for mye fritid, til at man kan assosiere seg med dem.

Anette Benings innsats som Sylvia er riktignok god nok til at hun fremstår troverdig, mens Meg Ryan har få strenger å spille på som Mary. Jada Pinkett Smith irriterte meg i klisjérollen som den sinte lesba, mens Eva Mendes bare er likegyldig som filmens elskerinne.

Menn likevel tilstede

Sorry damer, men som mann synes jeg jo det er sært å se damer fyke rundt i en verden bygget av menn, mens de snakker om hvor håpløse menn er. Og det virker litt snålt innledningsvis at det ikke er en eneste mann å se, selv i store statistscener.

Men det er jo et litt morsomt poeng ved filmen. Kanskje vil et kvinnelig publikum føle lettelse over å få være alene med sitt eget kjønn på filmduken? Menn er likevel tilstede, for mannfolk er et evig samtaletema blant filmens damer.

Pinlig situasjonskomedie

Det er en ting ”The Women” virkelig kunne ha spart oss for, og det er filmens store klimaks. Akkurat når vi tror filmen har nådd slutten, går vannet hos en av de yngre venninnene, og vi blir revet med til fødestua.

Her blir filmen plutselig en pinlig situasjonskomedie, som bygger kraftig under fordommene som finnes mot ”chick flicks”, altså damefilmer. Dette burde manusforfatter og regissør Diane English spart oss for.

Hun kunne faktisk spart oss for alt?