Dette er spørsmål regissør Stephen Frears stiller i filmen ”The Queen”. Frears er kjent fra filmer som ”Farlige forbindelser” og sist ”Mrs Henderson Presents”.
”The Queen” utspiller seg i ukene etter Dianas død i 1997 og viser et kongehus som totalt feilbedømmer folkets følelser for prinsessen. Med nærgående kikking i kongelige gemakker og en glitrende Helen Mirren i dronningrollen, spår jeg en publikums suksess.
Tragedie og mediesirkus
Da prinsesse Diana omkom i tunnelen i Paris utløste tragedien et mediesirkus uten sidestykke, men også en dyptfølt folkesorg. Dronning Elizabeth bevarer en stiv overleppe, nekter å kommenterer dødsfallet offentlig og mener begravelsen skal være en privat handling.
Hun har aldri likt Diana og ikke forstått hvilken plass prinsessen har erobret i den britiske folkesjel. Det har imidlertid den nyslåtte og meget mediebevisste statsministeren Tony Blair.
Han råder dronningen til å bryte regler for kongelig protokoll –og slår politisk mynt som monarkiets redningsmann. Spillet mellom dronning og statsminister blir en interessant prosess og en åpenbaring for begge parter. Nyt Helen Mirrens uklanderlige kongelige aksent!
Tabloid men fengende
The Queen er ingen stor film, dokumentarisk eller politisk. Den bruker tabloidenes virkemidler, sniker seg inn i intime, private sfærer og spekulerer freidig og hemningsløst.
At Tony Blair skal ha reddet monarkiet fra selvutslettelse, nekter jeg å tro på. Men teknikken virker, vi lar oss rive med. Prinsene Charles og Philip fremstilles som kartongstive marionetter som drikker te og bedriver jakt. Rett og slett karikaturer. Michael Sheen har spilt Tony Blair før på tv og er en tilforlatelig statsminisiter.
Men det er Helen Mirren som bærer filmen. Hun imiterer ikke bare dronningens manerer, gange og språk. Hun går helt under huden og forvandler seg til Elizabeth.
Det er et bravurnummer som fortjener en Oscar.
The Queen får terningkast 5.
