Filmen er fiksjon. Handlingsgangen er som den var gjennom den vanskelige uken, men de fleste bildene er gjendiktning. Det som blir sagt, er det regissøren og manusforfatteren tror kan ha blitt sagt. Vi tror, vi også. Det er helt avgjørende å tro. Troen gjør filmen fascinerende.
Reddet av Blair
TV-bilder og filmopptak fra virkeligheten er behendig flettet inn i den fiktive helheten. Stephen Frears manipulerer med stor presisjon. Manipulasjonen kjennes nesten ikke.Vi er ikke ubekvemme ved å trenge inn i kongefamiliens private sfære heller. Filmen går langt inn.
Dette privatlivet er offentlig. Hadde dronningen lyttet til sin reaksjonære gemal, ville dronninghuset vaklet i dag. Filmen sier at hun ble tvunget til å følge Tony Blairs råd i stedet. Blair reddet dronningen. Den nye unge arbeiderparti-statsministeren ga anakronismen i forfatningen fikk en ny frist.
Følsom Charles
”The Queen” er en film med dronningen om prinsesse Diana. Den forteller om tiden mellom ulykken i Paris og den overveldende begravelsen. Den gjenspeiler den kongelige families uvilje mot å delta offisielt i sorgen. Prinsesse Dianas død er et privat anliggende, i dronningens formalistiske tenkning. Folket tenker annerledes.
Regissørens hovedmotiv er dronningens og prins Philips manglende evne til å forstå en ny tid og folkets følelser. Prins Charles forstår mer og føler varmere.
Stephen Frears er engelsk. Det er en absolutt kvalitet i denne sammenhengen, at regissøren og produksjonselskapet er engelske.
