«Den myke historien smuldrer opp uten spor … Tøy smuldrer: Det forsvinner som kjøtt. Til slutt er det bare knoklene igjen av sivilisasjonen, karosseriet. Sverd finner man. Kanonrør. Men varmen er borte. Det pyntelige. Den skjønnheten som fremstilles med myk kunstferdighet ».
Slik beskriver den svenske forfatteren Kerstin Ekman poetisk og presist tekstilens kvalitet i boken «Gjør meg levende igjen».
70-tallets feministiske tekstilkunst
Det er tankevekkende at denne myke, sarte og flyktige kvaliteten som tekstilmaterialet har, og som i mange tiår har vært ansett som alt annet enn «kult» i kunstfeltet, nå for fullt er på vei inn igjen.
På 70-tallet blomstret den feministiske tekstilkunsten med heftige bidrag som Brit Fuglevågs billedteppe som illuderte et gigantisk kvinnelig kjønnsorgan utført i hamp.
Denne 70-tallsfeminismen, og det faktum at mange oppfatter det å sy, strikke, brodere og veve som kvinnesysler, har bidratt til gjøre tekstil til et kjønnet medium i folks bevissthet. Dette har i sin tur gjort mediet mindre attraktivt. Heldigvis ser det ut til at dette er i ferd med å endres.
Tekstil er blitt hipt
De siste par årene har stadig flere unge kunstnere gått over til å jobbe tekstilt. Tekstil er rett og slett blitt hipt i kunstnerkretser.
Fra å ha vært et medium som ble tiet i hjel i mediene, oversett av kuratorer, har nå de siste årene stadig mer tekstilkunst blitt inkludert i store prestisjetunge mønstringer som Veneziabiennalen, Dokumenta i Kassel.
Og som enkelte begeistret og overrasket påpeker for å understreke hvor mye høyere status denne kunstformen er i ferd med å få: Selv gutta driver med tekstil nå! Da kan man selv tenke seg hvor kult og viktig det er blitt.
Tusen tråder
Når Lillehammer Kunstmuseum lager utstillingen «Tusen tråder: En historiefortelling i tekstil» i samarbeid med Maihaugen vil de ikke bare vise denne trenden, men sette den nye tekstilkunsten inn mot et større tekstilhistorisk bakteppe.
De fanger opp de unge, hippe, som kanskje kan sies å snu kappen etter vinden, men også de kunstnere som uten noe sideblikk til hva som er «in» eller «ut» jevnt og trutt har jobbet med tekstil gjennom årtier uten å ha fått så særlig mye oppmerksomhet.
Samtid og historie
I de to utstillingsdelene flyter samtid og historie over i hverandre på en god måte. Fortellingen om tekstilkunstens historie begynner allerede i den faste samlingen i Lillehammer Kunstmuseum med den moderne tekstilkunstens pionerer som Frida Hansen, Hannah Ryggen og Synnøve Anker Aurdal.
På Maihaugen går vi inn i de tallrike navnløse tekstilkunstneres historie, og ser på tekstiler fra Vikingtid og frem til 1800-tallet. Her kan vi i montre studere morkne rester av middelaldertekstiler, mektige 1600-talls billedvever med fortellende motiver, små broderte luer, og vakre historiske antrekk i silke, bomull og brokade.
Jobber mer tekstil
Den andre delen av utstilling på Lillehammer Kunstmuseum presenterer et utvalg av moderne og samtidige kunstnere.
Og der har vi jo to utskillbare grupper: På den ene siden har vi kunstnere som er rotfestet i en tekstiltradisjon, og som legger stor vekt på sin håndverksmessige kyndighet. På den andre siden har vi kunstnere som jobber friere mer utradisjonelt med tekstil som et material.
Bro mellom utstillingene
Kari Steihaug, som er en av de fremste skikkelser innenfor den tekstile kunst, danner et slags bindeledd mellom de utstillingsdelene, i det hun er representert begge steder. I storsalen på kunstmuseet presenterer hun det flunkende nye arbeidet «Det rommet du sier vi ikke har».
Som så mange av hennes tidligere verk består det av gammelt strikkemateriale og selvfargede ulltråder. Som en mektig installasjon av tråder.
Inn i glemselen
De opprekkede klærne i Steihaugs kunst får meg alltid til å tenke på hvordan klær er bærer av erindring, hvordan en genser vi en gang hadde, som vi etter mange år finner igjen på loftet kan vekke til live hele fortellinger i oss om en tid som var, om mennesker som sto oss nær.
Det at klærne er delvis rekket opp, står for meg som et bilde på hvordan fortiden går inn i glemselen, hvordan vi må sy våre fragmenterte minner sammen med en tråd gjetning og innlevelse.
Mange sterke opplevelser
Utstillingen byr på mange sterke opplevelser i et bredt spekter av ulike uttrykk. Vi ser Hannah Ryggens kjente verk «Grå figur» (1961) der hun tematiserer atomkrigens grusomheter.
I den monumentale, plantefargede billedveven ser vi en mager grå skikkelse mot en hvit mur, som en dødens skygge. Helt på den andre siden av skalaen finner vi den unge kunstneren Aurora Passeros skjøre, pastellfargede nylonvevnader fra 2012, som henger fra taket i tråder, som klær til tørk i vinden.
Et mektig plagg
Et annet verk som fascinerte meg var Borgny Svalastogs «Maria og barnet i rosenhagen». Verket består av et plagg som likner en messehagl. Det er laget skinnende sølvfarget silke som er gjennombrodert med gulltråder, og besatt med perler. Kappen er montert over et speil, slik at man som betrakter kan se det praktfulle dyprøde foret.
Gjennom praktfullt broderi skildres her jomfru Marias dramatiske liv med episoder som blant annet bebudelsen, Jesu fødsel og død. Foret er oversådd med symboler for kvinnelig erotisk kraft og fruktbarhet.
Kappen som bilde på våre roller
Både visuelt og idémessig er dette et sterkt verk. Her tar hun fatt i kirkens mangetusenårige undertrykkelse av kvinnen.
Samtidig opplever jeg at verket tematiserer hvordan vår selvforståelse og identitet er sammensatt av en rekke ytre ting som vi bærer som om det var en kappe: Som herkomst, utdannelse, jobb, formue osv., alt det vi kan kalle vår sosiale bytteverdi, eller det som på tysk kalles hüllen, som betyr vår innpakning, eller rett og slett kappe.
Monumentalt og betydningsfullt
Utstillingen er meget godt lagt opp. Man har vektlagt det monumentale, noe som på en befriende måte bryter med en forestilling knyttet til tekstil, som noe smått, mykt og mindre viktig.
Med den sanselige og rike utstillingen «Tusen tråder» gir man virkelig tekstilen den plassen den fortjener.