NRK Meny
Normal

Lett å like

Riksteatrets «Leve posthornet!» er feelgood-teater med et lekent fysisk uttrykk.

Sceneversjonen av Vigdis Hjorths kritikerroste roman «Leve posthornet!» er teater det er lett å glede seg over.

Gjenkjennelig

At det er lett å glede seg handler dels om romanen, som er en fortelling om å bevege seg fra det meningsløse til noe som oppleves meningsfullt.

«Leve posthornet!» er en historie om en kvinne som drives ut av meningsløsheten og inn i noe som oppleves ekte og virkelig fordi hun klarer å ta tak i eget liv.

Men det er også lett å glede seg over en forestilling med mye humor og (stort sett) nok dybde, en forestilling som klarer å skape meningsfulle øyeblikk – og samtidig har et fysisk uttrykk som gjør romanen gjenkjennelig som teaterforestilling.

Mening i direktiv

Kommunikasjonsrådgiveren Ellinor oppholder seg i en tilværelse hun finner lite meningsfull.

Når en kollega plutselig forsvinner, snur det opp-ned på hverdagen i byrået der hun jobber. Hun må overta den forsvunne kollegaens jobb, som er et oppdrag for Postkom.

Jobben handler om EUs tredje postdirektiv, en innføring av fri konkurranse på brevpost under 50 gram. Dette direktivet skal Ellinor jobbe mot innføringen av.

Og her finner hun mening.

Historier om å være menneske

For når Ellinor arrangerer kommunikasjonskurs for postansatte, snus hele hverdagen hennes. Språket hun forsøker å lære dem, som handler om hvordan ordlegge seg for å banke inn et budskap, fungerer ikke lenger.

I stedet overtar postbudene regien på seminaret og kommer med lange historier som handler om yrkesstolthet og om viktigheten av postbudenes gjerning.

Det er historier som dypest sett handler om å være menneske og medmenneske.

Slike historier fungerer i teateret. Når postbudet Rudolf fra Alta forteller sin lange historie om hvordan han slet for å få levert et brev til en Helge Brun som han ikke på noen måte klarer å oppspore i Alta, er det helt stille i salen.

Denne historien endrer også Ellinors livsanskuelse og fører henne ut av leden.

Feelgood

Enkelt sagt er forestillingen fylt av kontrasten mellom det meningsløse og det meningsfulle, det overfladiske og det dypereliggende.

Det meningsfulle går av med seieren, og veien til seier er brolagt med forvirring, humor, frustrasjon og kjærlighet.

Med andre ord: En god dose feelgood. Regissør Marit Moum Aune kan den sjangeren.

Fysisk lekent språk

Det gjør også forestillingen til et prosjekt det er enkelt å heie på. Kristian Støvinds koreografi passer godt inn i denne settingen, med et fysisk lekent språk som vektlegger stresset Ellinor lever i og omgir seg med.

Kontrasten mellom uro og ro er en av de drivende elementene i forestillingen, og denne kontrasten gjør Hjorths romanspråk gjenkjennelig som fysisk scenespråk.

Der Hjort skriver kortpustet om Ellinor og utelater subjektet i mange setninger, kjører koreografien opp tempoet på en måte som minner nettopp om dette kortpustede språket. Dette i kontrast til postbudets langsomme historie.

Vil bli likt av mange

Anne Ryg gjør en fin rolle som Ellinor. Kanskje særlig på grunn av mimikken som hun varierer med små, viktige nyanser.

«Leve posthornet!» er en fortelling som er gjenkjennelig i sin kamp for og søken etter det ekte i en meningsløs tilværelse. Det er en fortelling om forsiktig prøving og om mot, og det er en forestilling med tydelige kontraster.

Kanskje kunne den loddet dypere og dvelt mer. Men innhold og budskap til uansett gjøre den til en forestilling som vil bli godt likt av mange.

Se klipp fra forestillingen: