NRK Meny
Normal

Swingtanzen Verboten (R)

Dette skiltet fra Goebbels Reichskulturkammer er et falsum. En smarting i platebransjen fikk laget det for å markedsføre swingplater fra 30 og 40-tallet.

Joseph Goebbels forbød aldri jazz.

Han hadde bruk for den.

Swingtanzen Verboten
Foto: Wikipedia

(Nettsider og radioprogram er reprise fra 22. september 2007)

HØR: Jazz og filosofi i Berlin del 4

VIDEO: Jazz og filosofi i Berlin del 4 (video)

Jazzen var mest populær

I 1939 hadde det tredje rike 29 kortbølgesendere som kringkastet over hele Europa og Nordafrika. Hitlers radiobølger skulle skaffe sympati og forståelse for det tredje rikes politikk. Goebbels kunne ikke leve med at amerikanerne og engelskmennene hadde den mest populære musikken. Derfor ble amerikanskinspirert jazz og swingmusikk en bærebjelke i den tyske propagandaen som rettet seg mot de allierte:

Goebbels hadde bruk for jazzen.

«Avisenes rolle i det nittende århundre blir overtatt av radioen i det tjuende» erklærte Joseph Goebbels da han åpnet den tiende «Deutsche Funkausstellung» i Berlin 18. august 1933. To år tidligere åpnet det nye radiohuset, « Berlin Funkhaus ». Nå skulle radioen gjøres til det sentrale medium for formidling mellom paritet og enkeltmenneskene – radioen var læreren som skulle utdanne og løfte de tyske massene opp til anerkjennelse og aksept av nasjonalsosialismen og Tysklands politiske og økonomiske mål.

Volksempfänger
Foto: Wikipedia

Die Goebbelsschnauze

En radio som var så billig at alle kunne eie en måtte skaffes. Alle måtte ha radio hvis nazistene skulle lykkes med sitt forehavende: «Radioen er det perfekte propagandainstrument. Den stopper ikke ved bymuren, den kommer seg over fossende elver, høye fjellvegger, gjennom låste dører og kan trollbinde folkemassene til nazismens mektige idéer», mente den nazistiske kringkastingssjefen, Eugen Hadamowski.

Folkemottakeren kom på markedet i 1933. Prisen var så lav at det ble solgt 100 000 eksemplarer under den store radio og fjernsynsmessa i Berlin samme høst. Og folkemottakeren ble tatt i bruk av propagandaminister Joseph Goebbels – derfor fikk den kallenavnet «Goebbelskjeften» eller «Goebbels-snavla», die Goebbelsschnauze. Ti år senere, i 1943 hadde naziradioen 16 millioner lisensbetalere. Lisensen kostet to mark pr måned, pengene gikk nesten uavkortet til « Reichsministerium für Volkserklärung und Propaganda ». Slik ble det økonomiske grunnlaget skaffet til veie – pengene kunne Goebbels bruke til blant annet å skaffe seg et eget jazzorkester – i all hemmelighet.

Charlie and his Orchestra

Fienden hadde den beste musikken. Det skjønte propagandaminister Joseph Goebbels. Så han knyttet til seg en kar som het «Lutz» Templin, (Ludwig Templin). Han var født i Düsseldorf i 1901, hadde studert fiolin og komposisjon, gått i gullsmedlære, han behersket tenorsaksofon og kunne arrangere. Og: Templin var aldri nazist – han var ikke engang medlem av partiet. Ettersom det var alminnelig kjent i Berlin på slutten av trettitallet at Lutz hadde de beste jazzmusikerne i landet i sitt orkester har man antatt at det propagandaorkesteret han fikk i oppdrag av Goebbels å starte – også spilte «reinhekla jazz».

Det stemmer ikke helt. Nazistene ville ha melodier som appellerte til de engelske, franske, amerikanske og skandinaviske massene – derfor ble det de amerikanske «storselgerne» på platemarkedet Charlie and his Orchestra spilte i utenlandssendingene. Bare femten prosent av repertoiret til Charlie and his Orchestra var jazzstandarder – resten var schlägere fra Broadway og Hollywoodmusikaler. Men resultatet ble en behagelig miks av samme slag vi kan høre hos Benny Goodman, Dorseybrødrene, Harry James og Glenn Millers orkestre. Med en og annen improvisert solo av og til.

Swing Heinies
Foto: Wikipedia

Unge tyskere som likte swing og jazz provoserte nazistene: "Swing-Heil!", sa de - eller "Heil Hottler!" - Slikt ble det bråk av. Mange ble sendt på straffekoloni.

Provoserte engelskmennene

En halv time, hver eneste kveld fra 1940 til 9. april 1945 kunne engelske radiolyttere høre den såkalte «New British Broadcasting Station». Under ledelse av en kar som het William Joyce – kjent som «Lord Haw-Haw» startet sendingene med en versjon av «Loch Lomond» Så fortsatte sendingen med lett swingende musikk og nyhetsbulletiner. Dette ble hørt i Storbritannia. Og diskutert. Den tyske propagandasenderen var forbløffende godt orientert, mente britene. Sendingene ble diskutert i Parlamentet.

Ettersom krigen gikk sin gang ble Lord Haw-Haw mer og mer provoserende. Tekstene i underholdningsmusikken som Charlie and his Orchestra ble gjendiktet og framsto nå som klart antisemittiske – Roosevelt og Churchill ble framstilt som feige løgnere og hyklere. Og britene var sinte. Engelske komikere parodierte sendingene på puber, revyscener og i BBC. Spesielt ille var det at nazistene avsluttet sine propagandasendinger med å spille «God save the Queen» - akkurat slik BBC gjorde.

Joseph Gooebbels hadde bruk for jazzen
Foto: Wikipedia

Joseph Goebbels hadde bruk for jazz og swing til radioens propagandasendinger: Musikken skulle forføre fienden, så Goebbels opprettet et eget jazzband "Charlie and his Orchestra" i all hemmelighet.

Musikken:

I denne utgaven av Studio Sokrates som er laget i det gamle Østberlin, på en fortauskafe ved Kollwitzplatz på Prenzlauer Berg – spiller vi to melodier. Den ene med fiolinfenomenet Helmuth Zacharias – og den andre med nettopp Charlie and his Orchestra. Musikken er hentet fra en cdsamling: «Swingtanzen Verboten» som inneholder jazz og swing fra Europa i perioden 1935-1945.

1: Bei dir war es immer so schön : Helmuth Zacharias

2: Makin' Whopee : Charlie and his Orchestra