En farlig filosof (R)

HØR: Jazz og filosofi i Berlin del 7

SE: Jazz og filosofi i Berlin dl 7 (video)

Lev farlig!

Med Nietzsche som filosof er det slik at man kan være enig med ham et stykke på vei – men ikke hele veien. Det gjelder å holde tunga rett i munnen når man leser tekstene hans. Noen ganger filosoferer han med storslegga – andre ganger tar han tak i jakkeslagene til leseren og roper rett i fjeset på deg. Man må spørre seg om hva Nietzsche egentlig vil oss?

Som sine kolleger og læremestere i filosofiens historie er Nietzsche oppmerksom på det han kaller «Luxusüberschuss der Menschheit» - dette at vi mennesker ikke utelukkende skaffer oss mat og formerer oss – vi bygger katedraler, skriver symfonier og stifter religioner også. Men bare noen av oss. De fleste foretrekker å henslepe sine liv i et lite format. Der hverdagene kommer og går – og vi avslutter med et fjollete smil om munnen mens vi siterer dikteren: «Alle disse dager som kom og gikk – ikke viste jeg at dét var Livet»

Donkraften som løfter Kloder

Ikke alle velger å redusere sine livsprosjekt til å snuble rundt i tilværelsen på leiting etter et par tøfler. Nietzsche legger merke til at historien er full av «store individer»: Julius Cæsar, Aleksander den Store, Napoleon Bonaparte – Knut Hamsun, en av Nietzsches beundrere skriver i «Mysterier»: «Mit blods røst sier mig at den er størst som har tilført tilværelsen mest grunnværdi, mest positiv profit. Den store terrorist er størst, dimensionen, den uhørte donkraft som veier kloder op»

Noen har sett på Adolf Hitler som Nietzsches «testamentfullbyrder».

Dette svermeriet for «store menn» som vi finner hos Nietzsche (og hos hans tilhengere innenfor nazipartiet i Tyskland) fikk den marxistiske filosofen Georg Lukács til å hevde at Hitler var Nietzsches testamentfullbyrder. Denne formuleringen er litt for bråkjekk. Lukács underforstår at Nietzsche ønsket å sende Tyskland inn i total destruksjon, at Hitler skjønte dette og derfor befalte tyskerne å «kjempe eller dø» framfor å kapitulere.

Kant – en gang til:

Det har vært hevdet at Nietzsche ønsker å gi innhold og retning til Kants idé om at vi mennesker har plikt til å kultivere oss selv og vår egenart. Kant mener akkurat dét. Han tenker seg at vi forsømmer oss selv (og vår énganglige verdenshistoriske sjanse til å virkeliggjøre et godt liv – i vårt eget liv) – forsømmer oss mot oss selv dersom vi velger «minste motstands vei» og ikke driver det lenger enn til å snuble rundt med fjernkontrollen til Tv-en i den ene handa og lottokupongen i den andre. Slik at når Nietzsche skriver «Bygg eders byer på Vesuv! Vær røvere og erobrere – så lenge dere ikke kan være herskere og besittere – dere erkjennende!» - så er dette Nietzsches oppskrift på selvrealisering a-la Kant.

Men en slik måte å lese Nietzsche på overser at Kant i sin moralfilosofi lanserer tanken om at ingen kan «realisere seg selv» på andres bekostning. Kant er kategorisk på dette punktet. Nietzsche i beste fall uklar. Hitler og nazistene var imidlertid i full konflikt med det kategoriske imperativ: De framholdt jo at Herrefolket skulle opphøye seg selv til herskere på bekostning av undermenneskene. Det prosjektet gikk til helvete i en sentral forstand av ordet.

Det er slik jeg tenker når jeg skriver at man kan være enig med Nietzsche – men bare et stykke på vei.

Midt på gata dukker dette Hegelsitatet opp. «Ein Berliner Witz ist mehr wert als eine schöne Gegend» (En berlinervits er mer verd enn vakre omgivelser) - Hegel skal ha skrevet dette i 1830 - på den tiden var han verdens mest berømte filosof. Humoren ligger alltid på lur i Berlin. Bare ta en tur til Gendarmenmarkt og les selv.

Berlin våren 2007

Det var en spesiell følelse å sitte på Potsdamer Platz og i Tiergarten å lage opptakene til denne og neste utgave av Studio Sokrates.

Akkurat her sluttet andre verdenskrig, 8. mai 1945.

Trærne i Tiergarten var istykkeskutt av stridsvogner og kanoner fra den røde armé. Soldatene fant fort ut at hvis de siktet mot tretoppene ville det hagle med sylskarpe flis som drepte alle som søkte ly for kulene mellom trærne.

Nå står trærne i Tiergarten stille - som om ingenting har hendt....

Knut Borge, tekniker Øivind Haugen, filosof Kari Opdahl og programleder Lars Nilsen tar en pust i bakken før kveldsmaten. Friedrichstrasse i mai 2007.

Potsdamer Platz

Potsdamer Platz var i ruiner i 1945, det samme var Gendarmenmarkt der Studio Sokrates hadde hotellet sitt. I dag er Gendarmenmarkt gjenreist – og Potsdamer Platz har blitt et symbol på en ny tid i et gjenforent Tyskland. Her har internasjonal storindustri reist monumenter over seg selv – i stål og glass.

Musikken:

Musikken vi spiller i denne utgaven av Studio Sokrates er de første forsøkene på en egen, tysk jazz i etterkrigstiden. Vi hører den unge Jutta Hipp, klassisk utdannet pianistinne som reiste til New York midt på femtitallet og spilte med de store på «Hickory House» på 52nd Street.

Og vi hører Hans Koller and his New Jazz Stars spille «When Your Lover Has Gone». Å spille og å interessere seg for jazz i Tyskland etter «Der Untergang» må ha betydd noe mer enn bare å like en bestemt type musikk. Det må ha vært uttrykk for et sinnelag, en livsanskuelse, kanskje – med andre filosofiske «akkorder» en Nietzsches.

1: Hipp Noses Jutta Hipp

2: When Your Lover Has Gone Hans Koller

Studio Sokrates 13. oktober 2007