NRK Meny
Normal

Swing-Jugend (R)

I suveren forakt for sine jevnaldrende i HitlerJugend ropte unge jazzentusiaster ut sin forakt: «Heil Hottler!» og «Swing Heil!»

«Die Swing-Jugend» gjorde opprør med musikk.

Swing-Jugend ca 1941
Foto: Wikipedia

HØR: Jazz og filosofi i Berlin del 6

SE: Jazz og filosofi i Berlin del 6

Krigslykken snur

Da nazistenes krigslykke snudde, vinteren 1943, ble musikken man hørte i kjellerbuler og kneiper i Berlin-Mitte en fluktmulighet. Filosofen Arthur Schopenhauer tenkte seg at musikken var som en oase der individene slipper fri fra eksistensens press. Gitaristen Heinz «Coco» Schumann skriver i sin selvbiografi, «Der Ghetto-Swinger»:

«18. februar 1943 holdt Joseph Goebbels sin berømte tale, «Totaler Krieg» og de alliertes svar kom umiddelbart: Berlin ble teppebombet. Vi så bygninger falle sammen som korthus, andre gårder sto i brann som lysende fakler – men vi spilte. Enkelte dager kunne vi ikke skille mellom dag og natt – Berlin lå i mørke av støv og røyk. Selv om mange av våre venner og bekjente ble drept – vi spilte videre. Vi var som besatte. For oss talte ikke morgendagen, bare nuet. Og vi spilte videre».

Se også: Sofortaktion gegen Swing-Jugend, 1941

Schopenhauer.

Arthur Schopenhauer (1788-1860) gjør seg gjeldende i filosofiens historie som en av de tenkerne som ikke lover sine lesere noe som helst. Hos de fleste tenkere lærer vi at hvis leseren bare vil etterleve noen enkle anvisninger vil alt bli bra – eller i hvert fall bedre. Så ikke hos Schopenhauer. Virkeligheten for individet kan ikke forbedres. Naturen og mennesket er i strid med seg selv – derfor går det galt – selv om fornuften forteller oss at det burde gå godt. Når store menneskemengder følger «håpets vei» for å innføre det gode liv og «tusenårsriket», da kan man i følge Schopenhauer være viss på at situasjonen er i ferd med å gå til helvete.

Schopenhauer har blitt analysert og omtalt som den trøstende filosofen. Det er kanskje ikke så dumt. For i sitt grunnleggende (og pessimistiske) syn på tilværelsen ser Schopenhauer at vi trenger trøst. Menneskets «væren-i-verden» er slik at smerten, nøden, angsten og lidelsen ikke kan oppheves. Bare lindres. Og erkjennes. Og musikken er kanskje menneskenes største kilde til trøst. Musikken har evne til å lette trykket – å lindre smerte, musikken leger sårene og setter oss fri en stakket stund. Akkurat slik Coco Schumann forteller i sin selvbiografi.

Teresienstadt

I mars 1943 ble Coco Schumann arrestert. Noen hadde fortalt Gestapo at han var halvt jødisk. Coco skulle rett til Auschwitz men faren, som var «ekte tysker» bønnfalt de tyske offiserene: «Gutten min er bare nitten år gammel. Besteforeldrene hans sitter i Teresienstadt, vær så snill – send ham dit – ikke til Auschwitz». Det virket – Coco ble sendt til Teresienstadt – og fikk jobb som musikant.

Skjebnen ville nemlig at nazistene ønsket å lage en propagandafilm fra en av sine «arbeidsleire». Røde Kors skulle komme på besøk for å inspisere leiren, (det gjorde de – og fant merkverdig nok ingen ting å sette fingeren på !) og verden skulle få se med egne øyne at de tyske arbeidsleirene var en ren «sommerferie» for de innsatte – mens tyske soldater døde for landet sitt ved fronten.

Coco fikk slå på trommer. I «The Ghetto-Swingers » (Coco Schumann sitter ved trommene til høyre for dirigenten, midt på bildet) Fram til oktober 1944 – fire måneder før Den Røde Arme frigjorde Auschwitz ble Coco værende i Teresienstadt. Klikker du på lenken kan du se unike bilder fra kulturlivet i den merkverdige konsentrasjonsleiren Teresienstadt

Coco Schumann Quartett, Berlin 10. mai 2007. Copyright: Jüdisches Museum Berlin, Sönke Tollkühn
Foto: Sönke Tollkühn, Jüdisches Museum Berlin 10. mai 07

Her ser vi Coco Schumann Quintet spille konsert i

Jüdisches Museum Berlin, i mai 2007. Foto/Copyright Sönke Tollkühn

Frigjøring og fred.

Coco ble sendt fra Teresienstadt til Auschwitz oktober 1944, bare tre-fire måneder før den røde arme frigjorde denne mest beryktede konsentrasjonsleiren. Ved ankomsten ble fangene spurt etter yrkeserfaring. «Rørlegger» sa Coco. «Gå til venstre» sa kommandanten. Nestemann var pianisten i The Ghetto-Swingers. «Yrke!?» skreik kommandanten. «Pianist». «Til venstre!». Coco overlevde – pianisten endte sitt liv i gasskammeret.

Etter frigjøringen tok Coco seg fram til Berlin. I amerikansk sektor bygde han seg sin første gitarforsterker ved hjelp av avdanket radioutstyr. Og tok opp igjen musikken.

I juni i år, (2007) spilte Coco Schumann Quartet en konsert i det jødiske museet i Berlin.

Livet er underlig.

Musikken

1: Fud Candrix: U-bahn Fox

2: H. Zacharias/ Coco Schumann: St. Louis Blues

3: Rex Stewart m tyske musikere: Linden Blues

Begge innspillinger fra; Jazz in Deutschland, 1947-56