På Popkomm: Minor Majority. Foto: Per Ole Hagen.
Norsk musikkindustri, frontet av Music Export Norway (MEN), har de siste årene gjort en målrettet og iherdig innsats for å promotere norsk musikk i utlandet. Gjennom årene har kunnskapen om og interessen for norsk musikk vært mildt sagt varierende, men de siste to-tre årene har det kommet ny vind i seilene, mye takket være MEN.
Konserter og seminarer
Eller for å sitere Gåtes manager Øystein Roanader: – Det er ikke bare større oppmerksomhet, men det har snudd fra en negativ til en positiv forventning, folk har hørt mye bra norsk i de siste par årene, og da er de positivt interessert i å høre flere norske band.
Som de fleste arrangementer av denne typen,
På Popkomm: Emmerhof & the Melancholy Babies. Foto: Per Ole Hagen.
består Popkomm av en messedel hvor firmaer og land profilerer seg, en seminardel, med temaer innenfor de forskjellige delene av musikkbransjen, samt en livedel, hvor band får vist seg frem for et publikum som er en blanding av bransjefolk og vanlige berlinere. Men i motsetning til f.eks. by:Larm, har Popkomm et sterkere fokus på business enn på livemusikken.
Dybdahl leverte
Norge hadde i år sendt ned 10 band og artister: Gåte, Furia, Washington, Thomas Dybdahl, Kim Hjortøy, Datarock, Emmerhof & the Melancholy Babies, Minor Majority, Hello Goodbye og Ephemera. Fem av dem spilte på en egen showcase med bare norske band, mens de andre spilte sammen med andre band fra andre nasjoner.
På Popkomm: Danske Under Byen. Foto: Per Ole Hagen.
På den norske showcasen ble spesielt Hello Goodbye og Thomas Dybdahl lagt godt merke til. Hello Goodbye er høyst originale med en særdeles god kvinnelig vokalist koblet med en rockabilly-innpakning. Thomas Dybdahl leverer alltid bra, men denne gangen gjorde han en ekstra god konsert, og fikk en svært velfortjent mottakelse.
Spennende tid
Så gjenstår det å se om det skjer noe videre med bandene etter konsertene. De fleste managerne og plateselskapene gjør et godt forarbeid før de kommer, og sørger for å invitere viktige personer til konsertene. Mye er avhengig av tilfeldigheter, og bandet spiller
På Popkomm: Danske Blue Foundation. Foto: Per Ole Hagen.
samtidig med et annet hot band, om de viktige personene tenner på bandet, osv.
– Det er vanskelig å si om jeg er fornøyd før jeg får tilbakemeldinger fra de som var på konserten til Gåte. De gjorde en god konsert, og med sin blanding av folkemusikk og metall, er de et godt eksempel på hva mange forbinder med norsk musikk nå for tida. Men det koster mye å ta ned et band til Berlin, så tida vil vise om det blir noe av det, sier Øystein Ronander to dager etter konserten.
Mange på norsk stand
Den norske standen, Norway Now, var svært godt besøkt. Direktør i MEN, Inger Dirdal var ansvarlig for standen, og i følge henne var den største tabben deres at standen skulle ha vært større. Her satt folk og hadde møter hele tiden, og det var vanskelig å få seg en ledig stol de tre dagene messen varte.
Også seminardelen av festivalen hadde Norge som tema. Et av seminarene tok opp spørsmålet om hva som gjør at små land som Norge, Danmark og Finnland gjør det så bra, til tross for folketallet. Også her var konklusjonen at når artistene fra slike land leverer noe som er originalt og annerledes, er sjansen mye større for gjennomslag enn om man forsøker å kjøre frem nye popstjerner. Her er konkurransen så alt for stor fra USA og England, og om man klarer å få én hit, er det vanskelig å skape en varig suksess.
Også danskene
Også Danmark viste seg frempå festivalen, og undertegnede var på deres showcase hvor Under byen, Saybia og Blue Foundation spilte. Her var Under byen og Blue Fouyndation definitivt de mest spennende bandene, mens Saybia blir et typisk eksempel på et band med et par gode hitlåter, men hvor resten mangler særpreg, og de på sett og vis blir lite typisk danske og derfor litt uinteressante.
D’Sound utenom programmet
Siste kvelden var vi på d’Sound-konsert. De spilte utenom programmet, men sjefen for plateselskapet deres hadde gjort en bra jobb med å få representanter for tyske Edel til å komme på konserten. Av de tre bandene som spilte på klubben Quasimodo, svenske Isak, tyske Soullounge, var d’Sound det klart beste, og de fikk en meget god mottakelse fra et nesten 100% tysk publikum.
Berlin er en kjempestor by med sine mer enn 4 millioner innbyggere, og et av problemene med å arrangere slike festivaler her, er at den blir lite synlig i bybildet. Når også avstandene mellom klubbene blir stor, vanskeliggjøre dette å dra fra klubb til klubb.
I tilegg hadde arrangørene bestemt at de som hadde presseakkreditering ikke kom inn på klubbene uten å avtale med management eller plateselskap på forhånd. En komplett uforståelig og ulogisk regel – alle bandene ønsker jo så mye oppmerksomhet som mulig, og journalister som må krangle for å komme inn er ikke alltid det beste utgangspunktet for en positiv sak.