Hun kommer fra et av verdens mest kvinneundertrykkende land.
«Norwan» ble truet på livet i hjemlandet fordi hun skrev om akkurat dét.
Nå ønsker hun å være undertrykte kvinners stemme. For å beskytte seg må hun fortsatt bruke pseudonym, men hun har kastet sjalet, og har startet et nytt liv i Stavanger.
Hør innslaget fra Kulturnytt:
Kastet burkaen
«Norwan» bor i en sparsommelig innredet leilighet i Stavanger. Kledd i bukse og blomstret bluse møter hun NRK. Hun tok den modige beslutningen om å kaste sjalet da hun kom til Norge.
Sammen med mannen sin, som også har utdannelse, har hun fått flyktningstatus og permanent oppholdstillatelse for de to første årene som såkalt fribyforfatter. Sitt egentlige navn må hun skjule for å beskytte seg selv og familien.
– På grunn av den kritiske situasjonen i landet mitt kan jeg ikke bruke mitt eget navn. Jeg hadde en vanskelig tid der, og jeg måtte holde skrivingen hemmelig, sier «Norwan».
Risikerte livet for å skrive
«Norwan» sier hun har risikert livet for å skrive om kvinneundertrykkelsen.
Hun takker sin far for at hun i det hele tatt tok opp pennen og begynte. Hun har en bachelor i litteratur, og har vært med i et web-basert amerikansk skriveprosjekt for afghanske kvinner.
Men etter at faren døde ble hun stående alene. Noen i familien truet henne, og ba henne avbryte utdannelsen. Hva som ligger bak disse truslene, og hvor de kommer fra vil ikke «Norwan» fortelle offentlig av frykt for sikkerheten til andre i familien.
– Jeg kan ikke fortelle så mye, for jeg er veldig bekymret for familien min. Hvis jeg beskriver alt, vil livet deres være i fare, forteller hun.
I Afghanistan publiserte hun anonyme dikt og essays om opplevelsen av burkaen som et fengsel, og om kvinner som desillusjonerte, hardhudete fødselsmaskiner.
– Å ikke ha rettigheter er en lidelse, som å leve i et fengsel, sier «Norwan».
I Afghanistan får kvinner simpelthen ikke lov til å skrive.
– Jeg har så mange grunner til å skrive
– Vi har ingen kvinnelige forfattere i mitt land. Det er kun menn som skriver. Vår kvinnelighet og våre følelser kan aldri bli formidlet i bøker, sier «Norwan».
De ytterst få kvinnene som skriver, høres ut som menn. Selv vil hun være undertrykte kvinners stemme. Og fra leiligheten i Stavanger, vil hun fortelle om afghanske kvinners hverdagsliv.
– Jeg har så mange grunner til å skrive. Jeg vil være stemmen utad for kvinner i mitt land. Folk må få vite at kvinner på den andre siden av verden lever i en veldig vanskelig situasjon, forteller «Norwan».
– Kanskje en dag pappa kan vekke døtrene sine om morgenen, og si: «Kjære datter, det er på tide å dra til skolen. Det er på tide å dra til skolen».
