Samtidig, et helt annet sted i verden

I disse dager og uker spilles nemlig VM i cricket i India. Og det var her sensasjonen hadde funnet sted.

Afghanistan, av alle, er på vei til å utføre et aldri så lite idrettsunder. Uten at særlig mange nordmenn får det med seg.

I motsetning til en milliard eller to andre steder i verden.

Det finnes faktisk steder i idrettens verden der navnene Braathen, Bråthen og Ingebrigtsen ikke betyr alt når vi diskuterer dette fenomenet vi kaller sport.

Det er knapt så Haaland er et navn som fremkaller mer enn ett og annet hevet øyenbryn.

I stedet er all oppmerksomhet på sporten som har årets mest sette enkeltkamp på verdensbasis. Foran El Clásico. Foran Super Bowl.

Fuglums følelser

Den tidligere kollegaen jeg nevnte har nødvendigvis også et navn. Arve Fuglum heter han faktisk. Og han hadde altså spurt meg om denne sensasjonen.

Fuglum er jo kjent som mangeårig fotballkommentator, og Lillestrøm hadde slått Vålerenga dagen før. Men det gjør – med all respekt – alle om dagen.

At HamKam hadde tapt hjemme for Haugesund var heller ikke egnet til å overraske altfor mange sør for Stange.

Det kunne også ha dreid seg om VM-finalen i rugby, som heller ikke er en sport som får nok oppmerksomhet her til lands. Men den dramatiske seieren til Sør-Afrika over New Zealand var langt fra noen sensasjon.

Det som ikke umiddelbart slo meg, var Fuglums virkelige lidenskap.

Han er blant svært få som har kommentert cricket på riksdekkende norsk fjernsyn. Første gang det skjedde var i 2004, sammen med Tariq Mir. Han har senere også kommentert cricket sammen med nåværende cricketpresident, Yousuf Gilani.

Nå kunne han fortelle meg at Afghanistan for første gang hadde slått Pakistan under det pågående VM i India.

Enorm interesse i India

Verdens mest folkerike nasjon står mer eller mindre på hodet i de seks ukene mesterskapet varer. Ikke minst fordi hjemmenasjonen har vært helt suveren så langt. India har vunnet alle sine 8 kamper.

Slikt skaper atmosfære blant cirka 1,4 milliarder indere – hvor man mistenker at flesteparten er engasjert i sine crickethelter.

10 land deltar totalt i VM. Alle spiller mot alle. De fire beste går til semifinaler.

Finalen går søndag 19. november i Ahmedabad, på et stadion oppkalt etter den nåværende statsminister, Narendra Modi.

Slik er det jo i de mest folkerike demokratier.

Tilskuerkapasiteten er på mildt imponerende 132.000. Ikke ett sete kommer til å være ledig når finalen starter på morgenen, norsk tid. Med India som ett av lagene, tror alle.

Den nevnte norske cricketpresidenten, Yousuf Gilani, sammenligner da også hjemmenasjonen med Manchester City i suverenitet – «hvor man i tillegg har Haaland, Salah og Ronaldo på laget».

Interessen for nasjonalsporten er likevel ikke enorm bare i India. Det samme gjelder i Pakistan, Bangladesh, Sør-Afrika, Sri Lanka, Australia og flere av de andre deltagernasjonene.

Inkludert et plaget Afghanistan.

Kampen mellom naboer og erkerivaler India og Pakistan tidligere i VM blir sagt å være den enkeltkamp, uansett sport, i verden som tiltrekker seg det største antall seere i 2023.

Cricket’s going home

Det eneste landet som ikke vil snakke så høyt om sine helter akkurat nå, er England. Tittelforsvarerne reiser snart hjem i skam etter kun én seier på sju kamper. Aldri har de britiske løvene gjort det dårligere i et VM.

Og da er ikke sportsoverskriftene i England preget av Premier League-heltene, men i stedet kriseoverskrifter – som engelsk presse er imponerende gode på, må tillegges –samt tungsindige analyser av et engelsk landslag som ikke klarte å leve opp til forventningene. Vi har sett det før.

Alt for Afghanistan

I stedet er det altså Afghanistan som er turneringens store positive overraskelse. Ikke bare har de slått England i et VM for første gang. De hadde ikke mer enn én seier totalt i VM-sammenheng før i år, og det var tilbake i 2015.

Nå har de allerede fire.

Med seier mot Australia tirsdag, er afghanerne bare én seier unna en sensasjonell plass i semifinalen.

Veldig få nordmenn skjønner seg på wickets, runs og innings. Meg selv til de grader inkludert.

Men vi kan alle forstå betydningen av en unik sportslig prestasjon for et folk som har vært nødt til å fokusere på alt annet enn sport gjennom flere tiår.

Og av det å være en liten nasjon ingen har tro på som endelig lykkes mot de aller største.

Derfor bør vi alle nå heie på Afghanistan. Med visse forbehold.

Stengt for kvinnene

Under den første perioden med Taliban-styre i landet, var nasjonalsporten lenge forbudt. Etter at den islamistiske bevegelsen igjen tok makten i 2021, fryktet mange at det samme skulle gjenta seg. Men slik har det ikke vært.

Så lenge man ikke er kvinne, vel å merke. Hele det afghanske kvinnelandslaget måtte flykte fra landet da Taliban igjen overtok makten, og alt spill er fortsatt forbudt for kvinner. .

Men blant mennene har man klart å gjennomføre en hjemlig serie – og brukt dette som grunnlag for å skape et landslag mer slagkraftig, bokstavelig talt, enn de noen gang tidligere har hatt. Selv om VM-forberedelsene stort sett har funnet sted i India, Pakistan og Dubai.

Midt i en verden hvor sport ikke betyr noe som helst, skal disse VM-kampene i noen timer av gangen få lov å bety alt.

Slik det blir denne tirsdagen i varmen i Mumbai. Når Afghanistan kan oppnå noe nasjonen aldri tidligere har klart.

Og vi her i nord kanskje skal prøve å legge bort hoppbråk og fluortesting og heller bare krysse fingre for enda en sensasjon i en sport vi ikke forstår noe som helst av.

Hvis det ikke regner, vel å merke. Cricket er en av to verdensidretter som ikke kan spilles i regn. Den andre er tennis. Så vet dere det også.

Og for de som til slutt lurer på noe helt vesentlig vi bare så vidt har nevnt:

Kvinnene spilte sitt VM sist vinter. Australia ble verdensmestere etter å ha slått vertsnasjonen Sør-Afrika i finalen.

Afghanistan deltok definitivt ikke.