Arnaldur Indridason er et hett navn på Bokmessen i Gøteborg. Ifølge krimforfatterens svenske forlag, Norstedts, har bøkene hans solgt i flere millioner eksemplarer og blitt utgitt i over 30 land.
Lørdag formiddag lot han seg intervjue av redaktøren for det svenske litteraturmagasinet «Vi läser», Yukiko Duke. Hun var blant annet interessert i hvordan Indridason forholder seg til krimsjangerens rammer. «Opplever du det begrensende at det alltid har skjedd et mord og at leseren vet at det kommer til å bli løst?» spurte hun ham.
– Nei, det opplever jeg ikke som en begrensning i det hele tatt. Det finnes uendelig med muligheter for hvordan jeg kan fortelle en historie innenfor disse rammene, svarte Indridason.
Da Arnaldur Indridason ble intervjuet av Yukiko Duke, var han opptatt av å få frem alle mulighetene krimsjangeren byr på.
Foto: Thomas Espevik– Krimsjangeren har plass til god litteratur
Indridason fortalte videre at han er en «9 til 5-forfatter», og at det trolig er noe han har med seg fra sin bakgrunn som journalist – en erfaring han karakteriserte som gull verdt.
– Som journalist må en være kreativ, men også forholde seg til deadlines. Og så må man skrive på en måte som folk forstår. Det er helt klart at dette har vært nyttig for meg å lære, sa han.
«Du gikk fra å være journalist til å bli krimforfatter. Har du noen gang hatt vurdert å skrive noe annet enn krim?», spurte Duke. Til svar fikk hun et kontant nei:
– Jeg ser ikke på krimromaner som noe annet enn resten av skjønnlitteraturen som finnes. Sjangeren har plass til poetiske beskrivelser og i det hele tatt god litteratur. Jeg blir aldri ferdig med alle mulighetene det gir å skrive krim, svarte Indridason.
– Romanene mine er karakterdrevne
Etter intervjuet var det lang kø for å få signert bøker av den populære islandske krimforfatteren.
Foto: Thomas EspevikNRK møtte Indridason etter intervjuet, og spurte da om hvordan det er å skrive krim med handling lagt til et land som har så lite kriminalitet.
– Jeg synes ikke at det er noe problem. Romanene mine er karakterdrevne, og handler mer om sted og folk enn vold og drap. Jeg ønsker at leserne skal tro på karakterene mine, og oppfatte fortellingene som realistiske.
– Men det realistiske fokuset gir vel noen begrensninger?
– Ja, selvfølgelig. Jeg kan ikke bruke mange av de vanligste ingrediensene som finnes i krimsjangeren, som for eksempel massemord eller biljakter. Jeg kan heller ikke skrive om privatdetektiver, for det finnes ikke på Island. Men det er nettopp dette jeg synes er interessant, at jeg har så få elementer å ta av. Det gjør at jeg må finne nye måter å skrive krim på.
