Det er ikke så godt å si hva de spiller, men det spiller heller ingen rolle.
Strålende sjangeroverskridelser
De begynte med jazzplater på selskapet Jazzland, nå er den norske kvartetten Shining et helt annet sted. På forrige album byttet de selskap til RuneGrammofon, på det nye albumet "Grindstone" er det også to nye medlemmer. Shining opererer nå helt uten sjangergrenser.
Og dette er en strålende plate, med voldsomme mengder stille eller stor og høy og lav og dirrende lyd som treffer deg på ukjente, umente og også noen kjente steder. Er det rock, er det jazz, er det prog, metall eller syre? Det betyr ingenting. Jippi!
Bobler over
Shining virker som om de har fått mer oppmerksomhet i utenlandske musikkretser de siste årene, nå må vi da jammen meg se dem tydelig her hjemme også! Hovedmann og komponist Jørgen Munkeby og Torstein Lofthus har vært med hele tiden, nye medlemmer på ”Grindstone” er Morten Strøm og Andreas Hessen Schei.
Og her bobler det over av samspill, kreativitet, eksperimentering, komposisjon i mange grenseland og ikke minst en fantastisk produksjon av Kåre Vestrheim som mer og mer fremstår som en genreløs norsk produsent med ordentlig stjernestatus.
Imponerende og ubeskrivelig
Det kanskje mest imponerende med The Shining er at de klarer både å referere i voldsomt monn bakover i musikkhistorien, til Zappa, King Crimson, Rammstein, John Coltrane og spinkel filmmusikk a la John Carpenter, men også fremover.
1000 referanser, 1000 egne spinn, albumet ”Grindstone” er en kjele som kommer til å stå og putre lenge.
Shining har på 4 album klart å sprenge egne genrefokus, noe bedre skussmål er det neste ikke mulig å få fra meg. Og her jeg sitter kjenner jeg at noen ganger er det egentlig bare teit å prøve å snakke om musikk. Jeg kan rett og slett ikke uttrykke i ord hvor spennende denne platen er. Tolv låter, 44 minutter, en passe rekke instrumenter, og rett og slett lyden av industrirocklydjazz eller noe sånt i 2007.
Løp og kjøp!
Jeg er glad i klang som får lov til å vare, rytmisk energi som spruter gjennom opptaksmaskinene, spinkle repetive elementer som man nesten må skru opp for å høre, saksofon med fuzzboks, og plutselig litt kunstmusikk!
Så oppfordringen må være klar - skal du kjøpe bare én death impro industri film samtidsrock lydjazzplate i januar i år, løp ut, Shining er nå i butikkene.
