Beady Belle leker med oss og våre forventninger. Innpakningen er rålekker og sensuell, det gjelder alt fra den elegant graverte CD-boksen til det ekstremt velbalanserte lydbildet. Men allerede i åpningssporet tar Beate innersvingen på oss, og reiser spørsmålet om hva skjønnhet er. Stikker den dypere enn huden?
Uttalen skjemmer
Det er en forunderlig dobbelthet i Beate Lechs tekster - dypsindig naive, ambisiøst poetiske, i et uvanlig billedrikt og frodig språk - her rekker det ikke med skole-engelsken for å henge med, du må fram med ordboka! Litt rart og synd at Beates uttale ikke holder samme standard, hun radbrekker elementære ord så det i beste fall må klinge eksotisk i engelske ører.
Musikalsk har hun full kontroll. Ikke bare over stemmen, Beate Lech skriver også oppsiktsvekkende arrangementer for blåsere og strykere. Uttrykket spenner fra det etnisk- og orientalsk-klingende til klassisk kammermusikk og «ny musikk» med nesten tragiske dimensjoner.
Fantasifull
Medmusikantene er i særklasse, og tangentspillere Jørn Øien og Bugge Wesseltoft har den perfekte blanding av diskret og intens tilstedeværelse. De byr også på gjenhør med glemte instrumenter fra elpianoets barndom, her er Clavinet, Wurlitzer og selvsagt Fender Rhodes.
Produksjonen er fantasifull, selv om vi har hørt noen av effektene før: En mobiltelefon som blander seg i en drøm, og det frydefulle gufs fra historien «hakk i plata» brukt som trommemaskin!
Og hele veien kok og groove av det hippeste slaget som går amerikansk funk- og fusiontradisjon en høy gang. Beady Belles CD «Closer» er ikke bare en fryd for øret og en utfordring for tanken - den er en svir for dansefoten også.
Kulturnytt, NRK P2, 11. mars 2005.