NRK Meny
Normal

Ikke helt super supergruppe

Med medlemmer fra The Clash og Blur, er The Good, the Bad and The Queen årtusenets første virkelige supergruppe og denne månedens mest omtalte musikkhendelse.

The Good, The Bad & The Queen

Det er vel omtrent som forventet når Damon Albarn fra Blur samler verdens beste trommeslager og medlemmer fra blant annet The Clash og Gnarls Barkley. Men det er synd at ikke The Good, The Bad and The Queen smeller til enda mer når de har sjansen.

Supergruppe

Det er ikke et hvilket som helst beite som er samlet her: Paul Simonon, grunnlegger av og bassist i The Clash; Brian Burton, kjent under artistnavnet danger Mouse, produsent og hip hop’er, halvparten av geniforklarte Gnarls Barkley; Simon Tong, gitarist i The Verve og kanskje svakest i feltet; og i følge flere, blant annet undertegnede og Brian Eno, verdens beste trommeslager, den 67 år gamle nigerianeren Tony Allen, som sammen med Fela Kuti definerte afrobeaten på 60- og 70-tallet.

På papiret en gnistrende gjeng, på plate, dessverre langt fra, skal vi si fullbyrdet. For hva er vitsen med å ha Paul Simonons sterkt jamaicanskinspirerte dub-bass og verdens kanskje mest stødige og lekne rytmemann når låtene strengt tatt er bittesmå, rare og passe lavmælte ting fra hodet til Damon Albarn?

- Sammenrasket

Nå er det jo strengt tatt ikke noe i veien med hodet til Damon Albarn, han har vist seg som en viktig grensesprenger i mange sammenhenger, fra dødskommers men intelligent hip pop med the Gorillaz til det å reise til Mali for å spille inn plate med maliske musikere. Men så var det hodet hans igjen, da. Det koker nok der.

Han har nok villet lage en plate, kanskje til London, en plate til London i 2007, her er mye vannmetaforer, triste mennesker og små apokalypser, og noen ganger er det fint. Som sånne små ting å ta med seg inn i en litt tung hverdag, og jeg er ganske sikker på at det er ting på denne platen jeg kommer til å like bedre om 25 gjennomlyttinger, men nå blir The Good The Bad and The Queen for enkelt og nesten tilfeldig sammenrasket.

 

 

- Historien bedre enn plata

 

The Good, The Bad & The Queen

 

Det er nesten så historien om gruppa er mer spennende enn platen. Det var nemlig slik at i den aller aller siste Blur-innspillingen, i låta ”Music is my radar” synger Damon Albarn ”Tony Allen got me dancing”. Dette hørte Tony Allen og inviterte ham til Paris for å være med på en plate. De fant tonen og endte med å reise til Nigeria og spille inn denne platen der. Når Albarn kom hjem til London kastet han alt, men brukte den som kladd for dette albumet.

Inn fra venstre, Paul Simonon, som har vært kunstner siden the Clash og Danger Mouse og Tong. Jada. Hva gjør vi nå? Det høres litt sånn ut. Jeg skulle ønsket meg mer, kanskje energi og løssluppenhet. Nå kommer musikken aldri helt ut av hodet til Albarn. Først på kutt 10, Three Changes, blir det litt ellevilt.

Hypet og hyperaktiv

Så får vi se, da, om The Good The Bad and The Queen overlever, ikke bare all hypen, men også alle de andre prosjektene til hyperaktive Albarn, som visstnok skal lage film om the Gorillaz med Monthy Pythons Terry Gilliam. Til neste gang kan kanskje samspillet mellom Simonon og Tony Allen også få lov til å få plass?