Trompetlegenden Clark Terry (1920 - )
er et snodig eksempel på at Karl Marx på merkelig vis kan ha noe med jazz å gjøre:
På slutten av femtitallet spurte amerikanske sosiologer seg selv om hvorfor ingen afrikanskamerikanske musikere medvirket i orkestrene til de store fjernsynskanalene i landet. Dette måtte undersøkes på klassisk vis: Registrere hvor mange orkestre som var i drift, sjekke hvilken hudfarge musikantene hadde og resultatet ble ubehagelig for fjernsynsselskapene. Noe måtte gjøres.
En sentral figur
i amerikansk samfunnsvitenskap var John Dewey som vi har snakket om i Studio Sokrates tidligere. (« » i april 2012.) Dewey engasjerte seg i sosialt reformarbeid. Han tok impulsene fra der hvor de var å finne: Statistikk, samfunnsvitenskap, filosofi, darwinisme, kort sagt fra alle typer undersøkelser som foregir å si noe om samfunnet. Grunntanken var at forstanden aldri kan finne evige og uforanderlige sannheter. Likevel kan forstanden, dersom den brukes riktig, bidra vesentlig til å løse akutte samfunnsmessige og politiske problemer.
Vi vet jo at fra 1955 og utover hele sekstitallet var det «sit-ins,» ikkevoldelige demonstrasjoner og svære borgerrettighetsdemonstrasjoner i USA. Noe var i gjære og Marx var en tenker med analyser som enkelt kunne anvendes i borgerrettighetskampen i USA.
NBC og «The Tonight Show»
ba musikerne sine sette opp en liste over afrikanskamerikanske musikanter de mente passet i husbandet – og navnet Clark Terry dukket opp igjen og igjen på listene. Slik gikk det til (forteller Clark Terry i et intervju) at han fikk hyre som bandleder i NBCs «Tonight Show.» Suksessen uteble ikke. Clark Terry ble en stjerne – velfortjent. I dag er han innehaver av Grammy Lifetime Achievement Award sammen med tre andre trompetlegender: Louis Armstrong, Dizzy Gillespie og Miles Davis.
To innspillinger med Clark Terry i Studio Sokrates denne uken, Mumbles, m Oscar Peterson Trio og Bucks Business m Thelonius Monk. Interesserte finne musikken i Spotify, her:
