Hopp til innhold

Make Love, not War!

De tyske tenkerne som flyktet fra Hitler og nazistene til Amerika skjønte lite av amerikanernes populærkultur, showbiz, tyggegummi og jazz.
Forbrukersamfunnet undertrykker mennesker like ille som fascistene, bare mer raffinert var refrenget.
Da hippiene takket nei til atombomber, tørr martini og Vietnamkrigen ble filosofen Herbert Marcuse populær som en rockestjerne.

Peace and Love!
Foto: Mathias Degen Wikimedia Commons

Det endimensjonale menneske


«Vi gikk alle omkring og følte at noe var galt. At det var noe i veien med samfunnsutviklingen,» skriver Thomas Krogh i innledningen til den nyeste utgaven av filosofen Herbert Marcuses bestselger fra 1964: « Det endimensjonale menneske ». «Og så kom Herbert Marcuse og sa hva som var i veien!»

Ikke så enkelt å destillere Marcuses poeng i kortformat, men Mick Jagger og the Rolling Stones gjorde et forsøk i sin superhit «I can’t get no Satisfaction» fra 1965

«When I'm watchin' my T.V.
And that man comes on to tell me
How white my shirts can be
But he can't be a man 'cause he doesn't smoke
The same cigarrettes as me
I can't get no, oh no, no, no
Hey hey hey, that's what I say
I can’t get no Satisfaction»

Borgerrettighetsbevegelsen i USA

Ukens artist i Studio Sokrates, bassisten, komponisten og orkesterlederen Charles Mingus. Som Herbert Marcuse hentet Charlie Mingus impulser fra en rekke kilder: I musikken var det gospel, New Orleansjazz, swing og bop – som menneske engasjerte han seg i den amerikanske borgerrettighetskampen. Det er i samme øyeblikk som de svartes kamp for borgerrettigheter i USA smelter sammen med en kritisk innstilling til Vietnamkrigen at Marcuse når sitt «sannhetens øyeblikk».

Mingus satte i gang prosjekter som Marcuse kunne ha nikket anerkjennende til: Workshop i jazz, eller «Sweatshops» som medvirkende musikanter kalte det, dessuten, «sit ins» og han la gjerne til en politisk brodd i musikken sin.

Utenomparlamentarisk opposisjon

Herbert Marcuse gledet seg over all utenomparlamentarisk politisk virksomhet. Han jublet over at demonstranter i fredsmarsjer også brukte musikk for å gi uttrykk for meningene sine – og spontane workshops, sit-ins og alternative måter å drive politikk på hilste han med glede og begeistring.

Vittige tunger vil ha det til at det var Marcuse som først brukte slagordet «Make Love, not War» - men som tyskspråklig lød det kanskje: « Make Love, nicht wahr? »

Musikken


Per Husby presenterer et utdrag fra Minguskomposisjonen «Scenes from the City» i dag. Vi spiller de første seks minuttene av elleve. Og The Modern Jazz Quartet får plass mot slutten av sendingen med komposisjonen «Trieste»
De av dere som bruker Spotify finner musikken her: Studio Sokrates spilleliste i Spotify

Kulturstrøm

Flere kulturnyheter