NRK Meny
Normal

Real drittjobb

Helge er en ordentlig mann, og kan dermed alt om staking av tette dass og åpning av forsteinede avløp. Fler detaljer? Les videre...

Kinesisk do-trommis
Foto: CHOI WON-SUK / AFP

Hør om Helge og hans rør!

 

God aften!

Jeg må bare slå det fast, åpent og ærlig: Det finnes en del drittjobber her i verden, og jeg har hatt nevene i flere av dem! Det er sikkert riktig når de sier at penger ikke lukter! Men det er det fordundre meg en del andre ting som gjør!

Klar melding - ut!

Tenk deg at du ligger, stille og fredelig, og kikker i taket. Og så kommer meldingen: "Det er noe galt med dassen! Jeg tror den er tett!" Dette fikk jeg høre en tidlig morgen mens jeg lå og hadde planer om å gjøre helt andre ting. Jeg lå og glodde i taket mens jeg spekulerte på ting jeg kunne spekulere på. Og da kom varselet: "Jeg tror dassen er tett!"

Jeg tasset motvillig ut på badet, og ble stående å kikke ned i dassen en god stund - uten at jeg ble så mye klokere av den grunn. Så prøvde jeg å helle vann i klosettet. En hel bøtte for å være presis!  Det var ikke lurt!

Mange tror sikkert at dører som knirker, tak som lekker eller rør som går tett er noe alle mannfolk har utstyr for, og derfor kan hanskes med. Det er ikke sant! Jeg hadde verken utstyr eller peiling. I slike situasjoner blir gode råd fort dyre!

 

Rørleggere

En trang dag på jobben...

Foto: KUNI / AP

Far kan

Praktisk hjelp kan derimot være nokså rimelig, så jeg tok og ringte til min far. Min far er nemlig en praktisk og støttende kar, og han kjente dessuten en som kjente en som hadde god greie på tette rør. Min far kom i full fart! - Han hadde med seg forskjellige typer sonder og stakestreng. Han hadde også med seg en gammel potte!

"Vi må finne luken", sa min far.

"Æææ - Ja vel… ja?!" - sa jeg!

Do-smadring

Den brutale metoden!

Foto: TSAFRIR ABAYOV / AP

Den tette dassen var plassert i et utbygg halvannen etasje over marknivå. Under var et redskapsskjul, og inne i skjulet gikk avløpsrøret. Vi ryddet unna sykler, gamle ski og en støvet madrass. Og så fant vi tilslutt selve røret. Det var gammelt og rustent og sikkert montert en gang like etter den franske revolusjon. Ca en halv meter over bakken fant vi selve stakeluken!

Jeg er tilhenger av besk realisme, men jeg komme til å hoppe over et par detaljer. Eller la meg si det på denne måten: Du bør passe seg litt når du åpner stakeluker!

Å åpne et rør

Min far hadde lånt med seg en snedig sonde med et bor i den ene enden og en sveiv i den andre. Den ble brukt til å bore igjennom tette lag i tette rør.

"Det gjelder å få en åpning sånn at det kan renne fritt" sa min far.

"Å - sier du det?!" sa jeg oppglødd, og sveivet i veg.

Jeg vil nok en gang gi litt slipp på realismen og bare konstatere at boret fort sto dønn fast! Da vi dro det opp var det dekket av noe som kunne minne om pappmasjé.

"Hm" sa min far. "Jeg tror nok vi må grave!"

Vi fortsatte neste dag!

Blytungt og pottetett

Luftig do

Man kan komme til å trenge maskinkraft...

Foto: JEAN-PIERRE CLATOT / AFP

Vi visste sånn omtrent retningen på rørene så vi grov en grøft på utsiden av huset. Vi måtte et godt stykke ned i marken før vi fant det første røret. Det lå på drygt en meters dyp, og var plassert der med tanke på evigheten. - Det var også veldig, veldig gammelt og støpt i betong! Vi måtte til med hakke, spett, muskler og banning før det løsnet: Min far sa: "Det var da som..!" og "Fanken!" og "Ho’en te greier!" Han sa litt mer enn det også, men av hensyn til små barn og hunder hopper jeg glatt over detaljene.

Vi bar røret med oss bak i hagen og spylte det reint! Det neste røret var lettere å få opp! Det bar vi også bak i hagen og spylte reint. Det tredje røret var tungt som bly, og uansett hvor mye vi spylte så var det tett som en potte. Det var ikke bare tett, det var også helt tørt.

"Det må ha gått tett en gang før krigen", og sa min far, da vi drakk vi kaffe. Han gikk deretter nøye inn på hva som trolig hadde skjedd og hvordan ting som hadde tettet seg til i årenes løp så ut. Jeg åt en liten bit av en bolle, før jeg mistet appetitten, og lot resten ligge!

Enden på visen var enkel nok: Vi kjøpte nye rør - av plast- og la ned. Husverten betalte motvillig for de nye rørene, men ga ingen leierabatt for arbeidet. Min far bannet! Jeg kom også med et par kommentarer!

Men hensynet til takt og dannelse forbyr nok en gang at jeg blir altfor konkret. De får heller få lov til å sveve stille vekk med vinden, på en grønn og duftende sky - av forlengst gjemt og glemt kloakk!

 

- Hilsen Helge