Kjellermennesker

Hør alt om Helges eget lille kursted her!

Når jeg er skikkelig stresset, og det hender det jo at jeg er, da pleier jeg å gå i kjelleren!

Ja, ikke i overført betydning, altså! Jeg mener helt konkret: Når jeg er stresset da tar jeg meg en tur i kjelleren. Der har jeg en bod, og der går jeg inn og lukker døren.

Hjemmesanatorium

Det er ikke det at boden er så veldig koselig, eller at den har spesielt godt arbeidslys, eller har inspirerende bilder og pynt og på veggene. Boden min er trang og litt røff og litt kald, men det er et godt sted å være når du vil sysle med ting som stopper stresset og roer ned nervene.

Jeg skal ikke på påstå at jeg har så mye greie på kjellerboder. De fleste bodene jeg har sett er små og rotete, og fylt med skrot og skrammel. Hvis det står et bord der, så er det knøttlite, og hvis det finnes en dårlig stol i huset, så finner du den her. Ellers er de bodene jeg har sett omtrent som min. På veggen henger det verktøy, på en spiker henger en gammel kjeledress, og på bordet, eller i en hylle, står det syltetøyglass og gamle matbokser fulle av skruer og muttere. Der står det også blikkbokser med spiker, esker med umbraconøkler, og en pose full av deler som er bitt til overs etter montering av stoler, bord og hyller fra IKEA.

Og alt dette er jeg nødt til å rydde i av og til!

Nøysomhetsterapi

Min far hadde et helt spann med gamle spiker. Noen ganger satte han seg til i en time eller to og ryddet i spikerspannet. Han benket ut krokete spiker, han sorterte spiker på lengde og dimensjon, og han skilte rustne spiker fra de som var galvaniserte. Jeg trodde jo at dette handlet om gjenbruk og nøysomhet, og det gjorde jo også, men det var mer enn det. Å rydde i spikerspannet var et helt greit alibi for en times time-out fra tilværelsens tyt og mas.

Jeg har nok ikke har arvet min fars nøysomhet i forhold til brukte spiker. Jeg tror jeg har kjøpt omtrent to pakker spiker i hele mitt liv, og de har jeg ennå. Min styrke og interesse går mer i retning av skruer. Jeg har et lite, rødmalt kabinett med små skuffer i, og der putter jeg skruer, mutre, treplugger og små stifter. Av og til, når jeg føler at jeg trenger det, tar jeg en grundig gjennomgang for å se etter om det muligens er noe jeg trygt kan kaste. Jeg kaster selvsagt bare ting jeg garantert ikke vil få bruk for senere. Forrige gang jeg ryddet tror jeg at jeg kastet en gummistrikk som hadde forvillet seg ned i en av skuffene. Men det var også alt!

Ryddingens metodikk

Jeg driver aldri på så lenge i slengen, og jeg rydder aldri hele boden. For hvis hele boden ble ryddet en gang for alle, hvis alle bokser og glass ble rensket for alt som er unødvendig og overflødig, da ville det ikke være noe å komme tilbake til!

Jeg aner ikke om det finnes uskrevne regler for denne ryddingen. Om noen har satt seg ned og ment noe om hva så er anbefalt fremgangsmåte for sortering av skruer. Du kan jo f. eks sortere etter type, altså legge alle skruene på et sted, alle muttere på et annet sted osv. Men du kan jo også sortere ut fra på mulig bruksområde slik at ting som kan brukes til f. eks reparasjon av hyller eller skap blir samlet for seg.

Selv pleier jeg å gjøre litt av det ene, og litt av det andre.

Jeg aner heller ikke om det finnes teorier eller faglitteratur om det å rydde i boder. Sant og si så håper jeg at det ikke gjør det. Jeg har jo sett noen bøker med tips for reparasjoner i heimen, men de passer bedre til pynt på stuebordet enn nede i rotet mitt i kjelleren.

En gang for lenge siden hadde vi en bod der hammer, øks og sag var plassert i samme rom som koksbingen. Det var umulig å være i den boden uten å bli skitten. Men dette kalde og dårlig opplyste rommet ble et alter for stille kontemplasjon og stunder i avsondret ro.

Og alle trenger det!

Steinalderens skruer

For når jeg sitter der og putler med skruer og mutre, og gjerne lurer på om jeg skal finne meg en egen liten boks for de fire maskinskruene som er gjenget links, ser jeg samtidig en kronglete linje som går langt, langt bakover, helt tilbake til svunne tiders kvessing og reparasjon av beinkniver, fiskekroker og pilespisser. Jeg ser for meg en skitten og skjeggete ur-slektning som har laget seg et bol innerst i den mørkeste og kaldeste delen av hulen. Og der sitter han og rydder nennsomt i haugen sin av skarpe steiner og avgnagde bein.

Men hvordan går det med folk hvis dette mentale friminuttet forsvinner? Hvis noen finner på å erstatte kjellerboden med kresen kvalitetstid? Ikke vet jeg, men jeg både grøsser og fryser på ryggen!

Kjellerboder burde finnes på blå resept!!

Nei forresten! Glem det!

Det er best at ingen kaster så mye som en tanke inn i våre kalde, trekkfulle og dårlig opplyste huler. La meg få sitte der i fred med mine skruer og mutere og syltetøyglass fulle av rustne, krokete og umake spiker.

- Hilsen Helge