Hør:
Se:
Metafysisk melankoli
For en uke siden skrev jeg at Peter Wessel Zapffe går lenger enn til kun å konstatere at menneskelsekten er overutrustet, - at vi har for velutviklede åndsevner og dermed blir farlige for oss selv.
Zapffe (og Ibsen) peker på et misforhold mellom våre «ævner» og dette at vi «higer» etter mer enn vi «ævner». Når vi erkjenner dette blir vi gjerne mollstemte. Men Zapffe ser dessuten denkatastrofale dimensjonen i dette forholdet og ønsker at innsikten må få konsekvenser. Det er på dette punkt Zapffe skiller seg fra samtidige eksistensfilosofer i Europa.
«Og så da?»
Når vi erfarer at vi selv er dømt til å være alene i et gudløst univers - et univers som ikke bryr seg om oss qua individer, men som kun sikrer at menneskeslekten videreføres - så slår han seg ikke til ro med dette, slik andre filosofer gjør. Han spør: «og så da?» - «Hva kan vi gjøre med dét?»
En ubebodd øy er ingen ulykke
Zapffe foreslår at vi lar menneskeslekten avslutte sitt opphold på planeten. «Det er vi som styrer forplantningen vår - ikke forplantningen som styrer oss», sa han. (Mange vil være uenig i dette. På et gjennomsnittlig norsk julebord finnes en overveldende mengde empiri som tydelig viser at det er forplantingsdriften, ikke åndsevnene som styrer)
«Vi bestemmer selv om vi vil ha barn eller ikke» sier Zapffe. Få vil protestere. «Derfor bør vi satse på frivillig barnløshet - eller å begrense antall barn til et minimum. Det vil over tid føre til at menneskeslekten svinner - og etterlater seg planeten vår tom for mennesker» Det er i dette stykke Zapffe skiller seg fra andre ekstistensfilosofer i forrige århundre. En ubebodd øy er ingen ulykke.
Jazz i Nordnorge
«Walter hadde en spesiell klaff på trekkspillet som ga en egen sound - det var skikkelig jazz» Det er Harald Vik som skriver dette i boka . Knut Borge lanserer en idé i Studio Sokrates denne uken, han bygger på opplysninger om at de tradisjonelle folkemusikkinstrumentene (Lur, Munnharpe og Hardingfele) - var lite utbredt i Nordnorge. Men trekkspillet erobret landsdelen.
«Musikantene spelte nok Tea for Two og andre slagere - og publikum hørte og danset til tidens populærmelodier. Men musikerne åpnet for improvisasjon i disse schlägerne. Slik at publikum hørte populærmusikk - mens musikantene spilte swingjazz» Omtrent slik lyder Knut Borges argument, og på meg virker det som om det stemmer.
Musikken:
1: New York Snapshots: Ivar Antonsen
2: How deep is the Ocean? Tore Johansen.
Hvis du bruker Spotify kan du finne spillelista her:
Jazz og filosofi i Nordnorge:
Til slutt et lite bilde Studio Sokrates har fått låne av fotograf
Ut av små stuer som dette heiv man seg på sykkelen og syklet til dansefest i nærmeste samfunnshus, et par mil unna. Kanskje dukket Walther opp, med trekkspillet?
«Walter hadde en spesiell klaff på trekkspillet som ga en egen sound - det var skikkelig jazz»
