NRK Meny
Normal

Lek med konvensjoner

Med sine popinspirerte aktstudier retter Osipow et kritisk søkelys mot den historiske objektiveringen av kvinnekroppen.

Donna fumetto av Paul Osipow

Donna fumetto (2010) av Paul Osipow.

Foto: Galleri Riis

Paul Osipow: Les Positions Préférables, Galleri Riis i Oslo. Til 26. september.

Den nakne kvinnekroppen har vært kunstens yndlingsmotiv fra renessansen og frem til modernismens gjennombrudd. Og det er nettopp akten den feirede finske kunstneren Paul Osipow utforsker i utstillingen ”Les Positions Préférables” som åpnet før helgen på Galleri Riis i Oslo.

En av Nordens fremste billedkunstnere

Paul Osipow regnes som en av nordens fremste billedkunstnere. Han er kjent for sitt overveldende form-mangfold, med alt fra fargesterke abstrakte ekspresjonistiske malerier, der farger flyter over i hverandre, såkalte ”hard-edge” bilder, der skarpe konturer skiller de ulike farger og former fra hverandre, og geometriske bilder der han leker med optiske effekter.

Mange vil huske hans malerier der kun enkeltstående tall eller bokstaver fyller lerretet, eller hans pussige stillebener, med motiver i et spekter fra hodeskaller til pølser. Det er med andre ord en variert produksjon, som likevel på grunn av den klare karakteristiske malestilen fremstår som konsistent og enhetlig.

Speiling I av Paul Osipow.

Speiling I (2010) av Paul Osipow.

Foto: Galleri Riis

En egenartet spenning

Bildene i Galleri Riis er vakre, nærmest lysende. Kvinneskikkelsene inntar gjennomgående tradisjonelle positurer; i ett maleri ser vi kvinnen stående oppreist halvt bakfra, mens vi i ett annet finner henne hvilende på siden lent mot albuen. Kvinnene er ikke satt inn i noe rom, de har ingen attributter som kan fortelle oss noen ting om hvem de er, og ansiktstrekkene fremstår som nøytrale, nærmest skjematiske. Figurene er tegnet inn i maleriet med klare svarte konturer, mot en abstrakt bakgrunn. Et rent formalt trekk som går igjen i bildene er vekslingen mellom glødende fargeflater, så å si pulserende av liv, og mer opake ”døde” felter. Denne vekslingen gir bildene en egenartet spenning.

Paul Osipow

Fra utstillingen i Galleri Riis.

Foto: Vegard Kleven / Galleri Riis

Maleriske sitater

Slik bokstaver og tall tidligere har vært meningstømte former, som kun har dannet utgangspunkt for nonfigurative komposisjoner hos Osipow, fremstår kvinnene i disse bildene kun som en form for ornamentikk. Osipow utforsker denne maleriske konvensjonens muligheter, heldigvis gjør han det ikke som en naiv, skjønnhetsdyrkende fortsettelse av sjangeren. Bildene må snarere forstås som sitater. Han vandrer ydmykt i den franske realisten Eduard Manet og den spanske kubisten Pablo Picassos enorme fotspor, når han med disse popinspirerte aktstudiene vil rette et kritisk søkelys mot den historiske objektiveringen av kvinnekroppen.

Une grande dame, 2009-2010 av Paul Osipow

Une grande dame (2009-2010) av Paul Osipow.

Foto: Galleri Riis

Slik Manet med sitt skandaløse maleri ”Olympia” rystet sitt publikum i det han viste horen som en selvbevisst og tilsynelatende tilfreds grossist i kropp, hvilende på albuen, vakker og skamløs i sin egen nakenhet, viser Osipow ved nettopp å redusere kvinnekroppen nærmest til et ornament i den abstrakte billedflaten, det dypt degraderende og marginaliserende som ligger i sjangeren. Kvinnen slik hun ikke fremstilles som et menneske, men som en gjenstand, som en fristerinne ikke sjeldent kamuflert som Venus.

Variasjoner over gamle tematikker

Jeg sier ikke dermed at Osipows kritikk er like banebrytende eller viktig som den Manet, og senere Picasso formulerte gjennom sine bilder, for disse brøt med levende konvensjoner i sin egen samtid. Osipows lek med historien er selvsagt langt mer uforpliktende. Han er ingen avant garde kunstner, men en maler som slik jeg ser det på en spennende måte utforsker hva maleriet har vært gjennom historien, og slik skaper vakre variasjoner over gamle tematikker.