Jeg er nok av dem som har vært i fare for å bli tatt av snøskred, og det er jeg ikke stolt av. Problemet er at man ikke tenker så mye på det før det er for sent. Thomas Solheim er ekspert på snøras, og sa at straks du lurer på om det kan være rasfare i området du befinner deg i, er du ute i et usikkert område. Han ville ikke gi råd om hvor det var trygt eller ikke fordi det dessverre ikke er trygt noen steder. Hold deg i oppmerket område var hans råd, men det er jo veldig kjedelig da…..
Det ser dessverre ut til at det kjedelige er det eneste ufarlige. Snøras oppstår når du minst tenker det, og har ofte skjebnesvangert utfall. Likevel – når jeg tenker på hvorfor jeg er redd for snøras er det ikke de sekundene jeg blir tatt jeg er mest redd for – det er den lange tiden jeg ligger der etterpå.
Jeg innbiller meg altså at jeg ikke blir drept umiddelbart, men at jeg er en av de få (5%) som faktisk ikke dør det første døgnet, men bare ligger der i uendelighet uten å bli funnet. Jeg kan ikke røre armer og bein. Det hele er nesten behagelig: Jeg ligger på ryggen, med armer og bein rett ut, og har et bittelite pustehull akkurat over munnen. Over meg tramper letemannskap, og jeg kan høre alt de sier like over meg: "Han der Ole….hvor kan han være da? Æææhh – veit ikke, og ikke bryr jeg meg så mye om det heller…". De puster tungt. "Er ikke det han fjompen på TV da? Ja, uansett så er han ikke her, jeg tror han er mye lenger bortover den veien…" og så går de. Jeg ligger med åpen munn, og er faktisk ganske kald.
Enda verre er faktisk måten de finner meg på. Disse søkepinnene de stikker i snøen er jo ganske spisse, og jeg får selvfølgelig en slik i øyet (jeg ligger jo på ryggen og kan ikke bevege meg vet du…). Thomas Solheim satte meg på plass da jeg nevnte dette: "Vil du dø eller leve med ett øye?"
Sant sant!
En ekstra takk til alle som stilte opp på øvelsen på Norefjell. Dere gjør en fantastisk jobb helt gratis, og dere redder liv så sant det finnes en mulighet for det. TUSEN TAKK!!!