Reinen har tre lag med pels. Innerst har den en tett, varm ull. Utenpå ulla finner vi vanlig dekkhår som hos mange andre dyr. Det som skiller reinen fra de andre dyrene som ferdes ute om vinteren, er det tredje og ytterste laget av pels. Det består nemlig av spesielle luftfylte dekkhår som er korte og stive, og som står så tett at de blir en ugjennomtrengelig vegg både mot frost og vind. Hele reinkroppen er dekket av hår, til og med mulen og feltet mellom neseborene. Det betyr at varmetapet fra kroppen blir minimalt.
Beina er varmeregulatorer
Reinen fryser ikke på beina! Foto: NRK.
Tykkelsen på pelsen avtar nedover beina på reinen. Blodforsyningen i beina er spesiell og fungerer som varmeregulator. Reinen tåler temperaturer helt ned mot to varmegrader nede ved klauvene, uten at vevet tar skade. For nederst i beina er det bare sener og bånd som ikke trenger så mye blod når temperaturen er lav. De små blodårene, arteriene, stenges av, og blodet ledes i spesielle kanaler direkte over til venene, uten å bli avkjølt. Dermed mister reinen mindre varme, og beina virker som en regulator mot kulden. Dessuten er hornmaterialet i klauvene gode isolatorer mot tørr kulde.
Tåler ekstreme temperaturer
Reinen holder sammen i flokker. Foto: NRK.
Kroppens metode for å holde varmen når det er kaldt ute, er å øke stoff-skiftet, altså å øke forbrenningen. Men siden reinen har en så god vinterkåpe, behøver den ikke å øke stoffskiftet før temperaturen går under minus 30 grader. Derfor klarer reinen enda lavere temperaturer uten at den fryser i hjel. Helt ned til over 60 kuldegrader kan dyrene tåle. Når det snør og blåser kraftig, legger rein-flokken seg ned og får et kuldebeskyttende snølag over seg. De voksne hunnreinene, simlene, skifter på å stå foran flokken med nesen mot vinden for å passe på, mens dyrene bak ligger i le.
Til kyst eller fjell
Villrein på Hardanger-vidda med sommer-pels. Foto: NRK.
Om våren faller vinterpelsen av i store dotter og flak, og simlene leder flokken mot lavlandet eller kysten, der gress og andre matplanter begynner å spire. Simlene, som venter kalv, vil gjerne ut på øyer der ulver eller andre rovdyr ikke finnes. Derfor legger de på svøm så snart anledningen byr seg, med ungdyr etter seg. De flyter godt på pelsen som er fylt av luft, og de store klauvene er utmerkede padleårer. Rein som ikke kan komme seg til kysten, trekker i stedet oppover i fjellet, bort fra ulvens ynglehi, til isbreer og snøflekker som ikke smelter om sommeren. Dessuten er insektplagen mindre både ved kysten og oppe i fjellet.
Varmen et større problem enn kulden
Unnis gevir gir liten avkjøling. Foto: NRK.
Reinen er jo egentlig tilpasset kuldegrader, så om sommeren får den et problem med varmen. Den bruker faktisk mer energi på å unngå heteslag om sommeren enn den gjør for å holde varmen om vinteren. Snøflekkene i fjellet er gode å ha om sommeren, for der kan reinen legge seg ned for å avkjøle beina og buken. Bastlaget på det nye geviret som har vokst fram, har mange blodkar som avgir varme til den kjølige fjell-luften.
Varmeveksleren Rete Mirabile
Reinen på fast-landet har lang nese med varme-veksler. Foto: NRK.
Men den beste "radiatoren" er likevel den store nesen. Den inneholder mange store, kremmerhus-formede, tynne beinplater kledd med fuktige slim-hinner, som i sin tur inneholder mange fine blodkar. Når reinen puster, går all luften gjennom "kremmer-husene", og fuktigheten på slimhinnene damper vekk. Denne omformingen fra vann til damp, krever varme, og den blir tatt fra blodet i blodkarene, som dermed avkjøles. Dette avkjølte blodet samles i store, vide blodårer som kalles vener, under hjernen, før det går videre til hjertet.
Ville dødd uten varmeveksleren
Hjernen hos både sau, hest og rein tåler ikke temperaturer over ca 41 grader før den blir skadet, selv om musklene i kroppen tåler mer. Det varme blodet, som er fullt av oksygen og som skal til hjernen, ledes inn i et fint nettverk av mange tynne arterier som går tvers gjennom venene med det avkjølte blodet. På den måten blir veneblodet et slags kaldt "badevann" for blodet som er på vei mot hjernen - naturens egen varmeveksler. Forskerne som oppdaget denne veksleren først, ga den navnet Rete Mirabile (det vidunderlige nettverket) før de egentlig visste nøyaktig hva den var god for. Uten denne varme-veksleren ville reinhjernen ha blitt overopphetet, og reinen ville ha omkommet av heteslag i sommervarmen.
Svalbardreinen
Svalbardreinen er liten, rund og har kort nese. Foto: NRK.
På Svalbard er det en egen villreinstamme som har vandret fra området rundt Bering-stredet, gjennom Alaska og Canada, til den endte på Svalbard en gang for omlag 20.000 år siden. På Svalbard er det sjelden dyp snø, for den blåser bort, og det er heller ingen ulveflokker å løpe fra. Derfor har Svalbardreinen utviklet kortere bein enn sine slektninger i fastlands-Norge. Dessuten vil en lav rein ikke være så utsatt for den kalde vinden som en høy rein, og varme-tapet blir mindre. Pelsen hos Svalbardreinen er tre ganger lengre enn hos fastlands-reinen, og om sommeren bygger den opp et mye større fettlag på kroppen, slik at den kan overleve lange perioder uten mat om vinteren.
Kortnese-rein
Noe annet som er spesielt for Svalbardreinen, er at den har kortere nese enn fastlandsreinen. Det er fordi den ikke trenger så effektiv varmeveksler som sin slektning lenger sør. For det første er somrene mye kjøligere på Svalbard, og samtidig blir ikke reinen så varm, fordi den ikke behøver å løpe fra rovdyr. Dermed har naturen, som er økonomisk, utstyrt den med en mindre varmeveksler, og dermed kortere nese. Derfra har Svalbardreinen fått sitt latinske navn, platyrhynchus - "kortnese".
Se en animasjon om reinens gevir her:
eller
.