Selv om Roger Waters har vært soloartist siden "The Final Cut" signaliserte avskjeden med Pink Floyd i 1983, er fredagens oslokonsert faktisk hans første her i landet. Noensinne.
Skjebnen har villet at hans bitre uvenner i Pink Floyd er de av antagonistene som har kunnet framføre hans gamle Pink Floyd-låter for norsk publikum, med stadionkonserter på Valle Hovin. Inntil Waters får sin etterlengtede anledning (og revansje?) i kveld.
Overdådig show
Når Roger Waters og hans ti musikere (med blant andre gitaristene Andy Fairweather-Low og Snowy White) går på Oslo Spektrum-scenen fredag, er det nemlig med et tilbakeskuende repertoar og overdådige lys- og lydeffekter i god, gammel Floyd-orgasmisk stil. Hvor både noen av hans dystre og bombastiske kunstrockvisjoner brettes ut og presenteres i fullformat, og ikke minst hvor mange av Pink Floyds gamle signaturlåter visstnok framføres like svulmende pompøst som den gang han var med i det legendariske bandet. Men hvor hans eget materiale som soloartist spiller en nokså beskjeden rolle.
Trøbbel som soloartist
At det primært er gamle Pink Floyd-klassikere som står på programmet, er neppe særlig mange av de 8500 som har kjøpt billett til den for lengst utsolgte Oslo Spektrum-konserten lei seg for. For selv om nostalgien er et tveegget sverd, skinner Waters gamle Floyd-periode på en helt annen måte enn solokarrieren.
Hans første soloalbum "The Pros and Cons of Hitch Hiking" kom i 1984, og var riktignok slett ingen ueffen solodebut. Like bombastisk og pompøst orkestralt som forventet, og like dystert konseptorientert som antatt.
Men samtidig kjørte den videre i gamle Pink Floyd-spor, og disse sporene har Waters aldri seinere klart å komme seg ut av. Tvertimot synes det som han har kjørt seg fast i dem, og bare gravd seg lenger og lenger ned i gjørma.
Gitt opp?
Litt oppsikktsvekkende er det også at 57-åringen ikke har gitt ut noe nytt studiomateriale siden "Amused To Death" i 1992.
Kanskje innså han selv at de færreste lenger ble "amused" av hans nyskapninger, og at kritiske tunger mente at plata heller burde hete "kjedsomhetens død"?
Sikkert er i hvert fall at det kommersielle markedet har sviktet Waters, og at han selv ikke har gitt ut noe annet enn retrospektive samlealbum og liveplater de siste ti årene. Med liveplata "In The Flesh" (tatt opp på USA-delen av turnéen i 2000) og den ferske samleplata "Flickering Flame" som siste utgivelser, før han fredag kommer til Oslo.
Turnéstart i Lisboa
Mens Pink Floyd har spilt i Norge ved tidligere anledninger, seinest i 1994, så er fredagens konsert altså den aller første med Roger Waters på norsk territorium.
Konserten inngår i Europa-delen av turnéen "In The Flesh", som ble innledet i Lisboa for tre uker siden. Og med mindre Waters har endret vesentlig på opplegget siden den gang (og det har han neppe), blir det en mektig audiovisuell opplevelse hans norske fans kan glede seg til.
I hvert fall var Petres musikksjef Håkon Moslet (den gang i egenskap av Dagbladet-journalist) fyr og flamme over det han så og hørte i Pavilhao Atlantico i den portugisiske hovedstaden.
Mange klassikere
På repertoaret sto både en lang åpningspassasje fra "The Wall", før "In The Flesh", "Another Brick In The Wall" og "Mother" kom, ledsaget av "original vegganimasjon og stemmer, helikopterlyder og hundeglam som slynges ut av 360-graders-lydanlegget".
I settet kikket Waters seg også enda lengre tilbake, helt til seint 1960-tall og Floyd-klassikeren "Set The Controls For The Heart Of The Sun". Samtidig som han selvsagt heller ikke glemte 70-talls perlen "Money" og nesten hele "Wish You Were Here"-albumet, selvfølgelig inkludert smykkesteinen "Shine On You Crazy Diamond".
Og alt i et så storslått og effektivt format, at vi 8500 med billetter ifølge Moslet kan glede oss stort til kveldens konsert i Oslo Spektrum!