NRK Meny
Normal

Når idealene skygger for hjertet

Fanatikeren Brand er kald, grå og menneskelig på Det Norske Teatret.

Brand

KLASSIKER: Svein Tindberg og Ingunn Beate Øyen spiller rollene som Brand og Kvinna i den nye oppsetningen av Ibsen-stykket på Det Norske Teatret.

Foto: Erik Berg/Det Norske Teatret

Etter suksessene med «Markusevangeliet», «Apostlenes gjerninger» og «Abrahams barn» er Svein Tindberg og Kjetil Bang-Hansen tilbake med ny forestilling om tro og tvil. Denne gangen har de tatt for seg Ibsens Brand – en karakter beskrevet som fanatiker, men som i 1866 var tenkt på som idealist.

Hel ved

Det var hel ved Ibsen skrev om i det dramatiske diktet «Brand».

«Brand er mig selv i mine bedste øjeblikke» sa Ibsen selv. Brand står ved sine idealer og overbevisninger inn til det fatale. Må han ofre noe, så gjør han det hvis hans idealer tilsier at det må være slik. I Svein Tindbergs skikkelse viser Brand i små glimt at offeret likevel ikke er enkelt å gi.

I Edvard Hoems oversettelse av dramaet til nynorsk vekkes de mange kjente sitatene fra Ibsens drama.

«Ver ikkje eitt i dag,

i går, og noko anna om eit år.

Ver fullt og heilt den mann du er

og ikkje delt i all di ferd»

heter det eksempelvis. Hoems oversettelse er ordrik og åpnende.

Kompromissløs

Brand en kompromissløs fyr. Ingen døende mor, dødssyk sønn eller kone tynget av døden til sorg får ham til å rokke ved valgene sine. Eller – sønn og kona Agnes (Agnes Kittelsen) klarer det nesten. Kjærligheten klarer å mykne idealene. Nesten.

Brand sørger, men gråter aldri. Han gjør seg hard. Likevel er det mulig å se det menneskelige i denne steile, men rolige og overbeviste mannen. Svein Tindberg kaster ut påstanden om at det ikke er noe vondt i ham – ikke mer enn i oss alle.

Snarere opplever han at han styres av noe større enn ham selv, en større sak som gjør ham selv liten. Derfor ofrer han, og det er ikke et valg han tar, men noe han gjør av nødvendighet.

Brand

IBSEN: Britt Langlie i rollen som Mona, Svein Tindberg i bakgrunnen.

Foto: Erik Berg/Det Norske Teatret

Idealist?

Det norske teatret stiller spørsmålet:

«Er det muleg å lese Brand-skapnaden som noko anna enn ein fanatiker i dag, no som dei fleste av oss ikkje trur lenger? Vi vil jo gjerne stå for noko, ha ideal, gjerne vere villige til å ofre noko for det vi trur på. Livet kanskje til og med?»

Idealisten Brand er på 150 år blitt fanatikeren Brand. Tindberg og Bang-Hansens forsking i menneskeligheten i denne karakteren kan si noe om hva det vil si å være styrt av en idé – å ville godt, men dermed gjøre vondt.

Å satse livet på en idé innebærer styrke og svakhet hos den som gjør det. Styrken ligger i å være konsekvent, men det er også her den store svakheten ligger. Konsekvensen blinder. Idealismen kaster lange skygger over hjertet.

Brand

KJÆRLIGHET: Mads Ousdal spiller barndomsvennen Einar og Agnes Kittelsen spiller Agnes, kvinnen som Brand gifter seg med.

Foto: Erik Berg/Det Norske Teatret

Splittet

Den rolige, kalde Brand-karakteren spilles frem av Futen (Jon Bleiklie Devik), Mora (Britt Langlie) og Agnes.

Scenografien, inspirert av Jan Groths sceneteppe, understreker splittelsen i Brand, samtidig som den forsterker naturelementene. Sceneteppet er en splittet strek som kan minne om en Y i formen, og denne følger Brand hvor enn han beveger seg. Streken skaper et hardt, spisst, kantete og kaldt miljø, slik fundamentalisten Brand kan oppfattes.

Dermed blir det karakterene, blant disse også Brand, som gir det lille av varme som finnes til scenebildet. Lyssettingen er tyngende og grå, og scenebildet er hele veien mørkt. Unntaket er et lyslandskap som viser kirkegården der Brand og Agnes´ lille sønn Alf ligger begravet.

Et slags håp hviler over det lysende bildet, helt til Brand får Agnes til å gi fra seg alle minnene etter gutten til en omreisende og trengende spedbarnsmor. Det tar Agnes sin død av.

Brand

MØTES I FJELLET: Ingvild Holthe Bygdnes som Gerd og Svein Tindberg som Brand.

Foto: Erik Berg/Det Norske Teatret

Terror

Så å si samtidig med premieren utøves terrorhandlinger i Paris. Det er ikke første gang en oppsetning av Tindberg og Bang-Hansen har sorgtungt følge.

Forestillingen «Abrahams barn» ble høsten 2011 en stor suksess og raskt flyttet til Hovudscenen ved Det Norske Teatret. Den gang fylte de et behov for å forstå bakgrunnen for religionsspenninger som har ledet til mye sorg og terror, hvor heller ikke Norge var spart.

Denne gangen får duoen også følge av et mørkt mediebilde. Det er tilfeldig, men verden rundt oss viser igjen at vi trenger forståelses- og refleksjonsrommet teateret kan lage. Ved å tilføre Brand-skikkelsen litt mykhet og menneskelighet gjør Tindberg det vanskeligere å forholde seg til ham og åpner et refleksjonsrom det går an å gå inn i og kanskje komme rikere ut av.

I en oppsetning med vakre og mørke scenebilder og godt skuespill, selv om miljøet rundt Brand er noe blekt, vekkes en uro. Hvor menneskelig Brand enn måtte være, er det grufullt hvor mørkt det kan bli når idealene skygger for hjertet.