Anmeldelse: «Dager under»

Til å begynne med kan det nesten minne om en rosablogg. I betydningen en lukket verden, en rosa boble, og innenfor den har alt sin egen tid og sine egne regler.

For hovedkarakteren Eier i Arne Lygres teaterstykke «Dager under» er det kanskje slik. Det meste foregår inni boblen hans.

Men i løpet av forestillingen sprekker boblen, og det grundig.

Absurd rosa

Assosiasjonen til rosa skyldes scenerommet, hvor hele gulvet på Trøndelag teaters studioscene er dekket av et digert rosa vegg-til-vegg-teppe.

Som kan gi uendelig med assosiasjoner: Det kan minne om Amerika, om en eventyrverden, en jenteverden (kanskje), og det gir rommet et lettere absurd preg.

Miks disse assosiasjonene med 70-tallet (som stykket kostymemessig er plassert i) og legg til mennesker innesperret i en bunker under dette rosa teppet. Alvoret inntrer og absurditeten styrkes.

I dette skjæringspunktet beveger Trøndelag teaters oppsetning av Arne Lygres Dager under seg.

En slags letthet

Likevel er det med en form for letthet tematikken behandles. Ubekymret musikk strømmer ut fra Eiers (Herbert Nordrum) platespiller, plassert midt på det rosa gulvet. En av Eiers første replikker er «Du er til for meg. (…) Dette er min historie.»

Hvorpå Kvinne (Espen Klouman Høiner) svarer «I denne historien er virkeligheten langt unna. (…) Og likevel. I denne historien er alt virkelig.»

Ganske snart kommer det frem at Kvinne har vært gjennom et rehabiliteringsopphold hos Eier – han har tatt henne med seg, sperret henne inne i bunkeren, dekonstruert og rekonstruert («Jeg orket ikke den du var»), og omskapt Kvinne til den han vil ha.

Ved hjelp av trusler har han fått henne dit han vil. Rømmer hun, kutter han fingre og tær av henne (bortsett fra tomler og storetær, som han mener ingen kan klare seg uten).

Hun har ikke rømt, og Eier har gjennomført sitt rehabiliteringsopplegg. Nå er hun klar for verden, mener han.

Men han synes det er vanskelig å la henne gå. Og hun vil strengt tatt ikke heller.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Kan minne om Kampusch og Fritzl

I kjelleren venter flere han har plukket opp. Jente og Gutt. Med det begynner det å rakne for ham. Gutter skulle han aldri ta, likevel har han gjort det. Kan hende er det det som gjør at det brister.

Lygres skuespill ligger faretruende nært frihetsberøvelsessaker fra nær fortid. Da dramaet var ferdig, gikk det ikke lang tid før Kampusch-saken i Østerrike ble rullet opp, og siden Fritzl-saken.

Derfor er det nesten merkelig at ingen norske teatre har satt dette stykket på spilleplanen før nå – fem år etter verdenspremieren i Danmark.

Den forestillingen ble nominert til den danske Reumert-prisen som Årets store, lille forestilling.

På Trøndelag teater har de satt Lygres samtidsdrama i en setting som minner om 70-tallet. Det er et uventet grep, ulikt eksempelvis Eirik Stubøs oppsetninger av andre Lygre-stykker, de har foregått i en spartansk innredet blackbox.

Det rosa teppet skaper et helt annet møte og en lunere atmosfære. Det tar brodden av alvoret, og lar det heller snike seg inn underveis. 70-talls-grepet kunne vært distanserende, men er ikke blitt det.

Publikum speiler seg selv

Foruten gulvteppet består scenografien av to store speil som flyttes rundt og henges opp.

Speilene utvider spillerommet og lar publikum se rommet over og bak der de selv sitter, et rom som brukes i oppsetningen gjennom disse speilene.

I korte øyeblikk figurerer Gutt (Kjersti Tveterås) der, og publikum ser seg selv – som masse og som fanget. Skuespillerne innlemmer publikum.

Når Eier og Kvinne betrakter det som skjer i bunkeren, ser de ut mot publikum. Dette publikumsblikket brukes aktivt og denne henvendelsen fungerer godt.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Hvorfor bytte kjønn?

Alle Eiers ofre spiller en rolle av motsatt kjønn. Jente spilles av Kenneth Homstad, de øvrige er allerede nevnt. Det gjøres i stor grad uten fjas og fakter, derfor kan det også fungere.

Espen Klouman Høiners svakt rosa hårfrisyre, brune kjole og nettingstrømper oppleves tross alt dempet mot det rosa gulvet. Det skal mer enn kjønnsbytte til for å slå det og dets virkning i hjel.

Kjersti Tveterås’ gutt er den eneste av rollene som det virker som at ikke helt har funnet plassen sin.

Men hvorfor bytte kjønn?

Tematisk kan det forsvares, for stykket handler om identitet, slik alle Lygres stykker i større eller mindre grad gjør. «Hvem er jeg? Hva er jeg?» er spørsmål han stiller i alle verk han har skrevet.

Spesifikt for Dager under går det an å tilføye: Hvem er man etter å ha blitt fanget, fratatt sin historie og identitet, dekonstruert og rekonstruert? Hva gjør fangenskap og nedbryting med den du er? Og hvem er du når livsprosjektet ditt er en rosa boble i ferd med å briste?

Bruker «hyperreplikker»

I stykket brukes noe Arne Lygre selv kaller hyperreplikker. Det er en form for beskrivende replikker der den som handler uttaler det han gjør, men ikke agerer det på scenen.

Eksempelvis når Eier sier: «Eier svarer ikke. Han går et stykke unna Kvinne» mens han fremdeles sitter i samme stol.

Denne typen replikker gjør at språket flyter uten de store svingningene, men når svingningene først kommer, er det alvor.

Tett og finstemt spill

Elisabeth Egseth Hansen og regissør Ole Johan Skjelbred har gjort gode valg i Lygres tekst. Dramatikeren selv har uttalt at han skriver åpne tekster slik at teaterkunstnerne kan ta teksten dit de vil.

Det har også blitt gjort på Trøndelag teater av et ensemble med et tett, detaljrikt og finstemt spill.

Tross dyster tematikk ligger det et grunnleggende lekent preg over tilnærmingen til teksten, og det gir nye veier å nærme seg Lygre-alvoret på.

Frihetsberøvelse, voldsutøvelse og drap – det meste kan skje på et rosa teppe.

LES OGSÅ:

• Sterk Lygre på scenen i Trondheim
• Lygre opprørt over kresen teatersjef
• Ibsen-pris til Lygre