Anmeldt av Leif Gjerstad.
Se bilder: Morrissey på Roskilde, 2004!
Morrissey er prototypen på den følsomt sutrete artisten som i elegant verbale vendinger og med utsøkt melankolsk-melodiøs teft setter ord og toner på hvor vanskelig livet kan være.
På Sentrum Scene torsdag gjorde han dette til en besnærende reise som i løpet av 75 minutter sveipet innom de fleste følelsesaspekter, fra det sårt triste via det ironisk kyniske til den tross alt litt mer optimistiske livsanskuelsen.
Sterk start
Og selv om titler som ”First of the Gang To Die”, ”Still Ill” og ”You Have Killed Me” ikke akkurat utstråler glede, så var det nettopp det denne starttrioen gjorde torsdag.
Med et godt drivende og utsøkt balansert komp som støtte, svevde Morrissey og hans myke og såre stemme majestetisk og vakkert over salen og omfavnet varmt de godt over 1500 tilskuerne.
Samtidig sto det klart at Morrissey selv er blitt litt mykere i kantene, med et nærmere slektskap både til crooneren og entertaineren enn den litt mer angstbiterske varianten vi husker fra gamle dager.
Snill, men ikke optimal
Det gir ham et mer forsonende trekk, men samtidig også et litt glattere uttrykk. Aller tydeligst trådte dette fram da han midtveis i konserten framførte Smiths-klassikeren ”Girlfriend In A Coma” i en overraskende slapp og anonym versjon milelangt unna potensialet.
Dette preget også andre deler av konserten, hvor alt låt veldig vakkert og fint, men uten at vi helt følte at Morrissey ga alt og hvor vi savnet litt mer spisse kanter.
Kanskje blir det feil å sammenlikne, men med Roskilde-konserten for to år siden fortsatt friskt i minne, virket torsdagsseansen mindre energisk og som den gikk mer på rutine. Litt overraskende, siden både hans forrige plate ”You Are The Quarry” og den ferske ”Ringleader of the Tormentors” tyder på at Morrissey er inne i en meget god og kreativ fase.
Kommende klassiker
Men selv om det var noe å sette fingeren på, var det også mye å glede seg veldig over. Slik som ”Life Is A Pigsty” fra det nye albumet, som stemningsfullt bygget opp til et dramatisk crescendo en kommende klassiker verdig.
Mens avslutningen med blant andre gamle ”How Soon Is Now” med herlig vibrerende og pågående klanger, og poengerte ”Irish Blood, English Heart” viste hvorfor Morrissey fortjener den posisjonen han har.
Fortsatt elsket
Og hvor ekstranummeret ”Last Night I Dreamt That Somebody Loved Me” - kveldens fjerde Smiths-låt - i all sin mektig melankolske flyt på en grei måte forklarte hvorfor så mange fortsatt setter så stor pris på Morrissey.