Monica Zetterlund har en lang karriere å se tilbake på. Hun debuterte sammen med pappaen Bengt Nilsson som fjortenåring i Hagfors, Värmland og ble raskt en ettertrakta solist i jazzorkstrene i Sverige. Hun har spilt med "alle" i Sverige og har dessuten en internasjonal karriere som få andre skandinaviske artister kan vise til.
Plate på tre timer og et kvarter
- Waltz for Debby er den platen jeg er mest glad i, forteller en imøtekommende Monica. Den ble spilt inn i løpet av tre timer og et kvarter en augustdag i 1964.
Monica Zetterlund. Foto: Arkiv.
- Det er vel rekord, tenker jeg. En drosje venta utenfor kvart over sju for å frakte meg ned til teatret der jeg skulle spille vaskekjerring halv åtte, sier den lattermilde dama om samarbeidet med pianisten Bill Evans og den legendariske plata.
Bill Evans(p), Chuick Israles (b) og Larry Bunker (t)fikk i utgangspunktet ikke lov å spille inn plater med Monica og hennes eget plateselskap ville heller ikke ta sjansen på prosjektet. Zetterlund bladde sjøl opp tusen kroner og lovte Evans selskap at plata ikke skulle distribueres utenfor Skandinavia.
Suksessen lot ikke vente på seg og fortsatt trykkes det opp eksemplarer av plata der en hører Evans for første gang bevege seg blant svenske folketoner og en Zetterlund som med sin klare, nordiske røst beveger både Evans og oss andre som lyttere.
"Hvit dame blant svarte"
Monica var i flere perioder i USA og holdt konserter samt spilte inn plater. "The lost tapes" som nylig kom ut på plate stammer fra denne perioden. Men det var ikke enkelt å være hvit dame i USA på femti og sekstitallet. Hun måtte kvitte seg med Tommy Flanagan Trio fordi det sømmet seg ikke at en hvit dame ble kompet av et svart orkester.
Zetterlund nektet å bytte til et hvit trio, og måtte betale bøter for dette kontraktbruddet. Og hun husker alle konsertene hun dro på, Ray Charles, John Coltrane og ikke minst Miles Davis. Hun og kollega Carmen McRae var på Southside og hørte Miles og de ble vartet opp med drinker. De forsto etterhvert at det var Miles sjøl som spanderte på damene.
Etter et heftig dobesøk, det var visstnok ingen spøk å være blondine på et toalett med bare svarte damer, sto Miles utenfor og venta på Monica.
- Jeg ble jo overraska, for han var jo så vakker og sto der og sa ingenting. Jeg spurte hva han ville, og da sa han,- I wanna fuck you.
- Sånn var det med den saken, avslutter Zetterlund.
(Hentet fra "Monica Zetterlund - et musikalsk jazzportrett i fire deler" fra NRK P2 i 2001).