Karen Frøsland Nystøyl
kulturnytt@nrk.no
Det finnes et fåtall barnebøker som er så kjente og kjære at de nærmest kan regnes som kulturhelligdommer. To av dem - minst er skrevet av Astrid Lindgren.
For de som har lest om brødrene Løvehjerte og om Mio, er de indre bildene ofte så sterke at man ikke har lyst til å se filmen eller teaterstykket for med jevne mellomrom kommer de.
Derfor er det en form for risikosport å lage teater av bøker som disse. Denne risikosporten bedriver Oslo Nye Trikkestallen når de setter opp Mio, min Mio som figurteater.
Fantasilek
Figurteater er en åpen sjanger. Som boken om Mio er en hyllest til fantasien, er figurteateret det på samme måte. Universet som skapes bryter seg aldri inn i bildene man fikk som leser fordi figurteateret i sterk grad ønsker medskaping. Figurteater er fantasi og lek. For å få en god teateropplevelse må man fantasere og leke med.
I enda større grad enn vanlig lar dukkespillerne vår fantasi få prøve seg.
Vi må gå med på at et grønt strutteskjørt i tyll er en eng der sauene kan beite, og vi må gå med på at hesten Miramis består av et hestehode på en stang og en hoftekappe utenpå dukkeførerens bukser. Når Bosse, hovedpersonen, er i vår vanlige verden, spilles han av dukkeføreren uten dukke. Når han kommer til Land i Det Fjerne, er han en dukke, og alt er mulig.
Fint eller hjemmesnekret?
Teateret holder seg tett til boken i denne oppsetningen. Historien er komprimert, det tar ikke lang tid før Mio får høre om Land Utenfor og den onde ridder Kato. Ganske raskt forstår han oppdraget sitt, og han fullfører det ved å trosse sin egen frykt.
Dukkene er vakre og uttrykksfulle, og Mio-karakteren har et fint, undrende preg over seg. Det eneste som bryter med dette, er ridder Katos figurfremtoning. Den bærer preg av å være hjemmesnekret, og står i kontrast til de andre dukkene. Noe av dette inntrykket går igjen i rekvisittene også.
Noe er svært fint gjort, annet virker å være i-siste-liten-prosjekter. En oppsetning som dette krever et høyere nivå på alle figurer som brukes.
Ufarliggjøring
Selv om ridder Kato er en snodig figur, blir han like fullt skummel nok i denne settingen. Siste tredel av oppsetningen er skummel, slik den skal være. Dette er et teaterstykke som får fem-seksåringen til å krype opp på nærmeste fang. Skumle, ansiktsløse soldater jakter Mio i ridder Katos borg.
Men noe skurrer når de med ett begynner å synge et kjent militærkamprop. Når de har brukt hele forestillingen på å bygge opp en verden som er helt forskjellig fra den barna ser til vanlig, er det merkelig at de velger å trekke inn et slikt element. Kan hende er det ment som en gest til de voksne, men dette er like fullt unødvendig. Kan hende er det også en ufarliggjøringsmekanisme i den skumleste delen av stykket. Det får så være, frykt vil de fleste barn kjenne på i løpet av forestillingen. Balansegangen mellom å gi mat til fantasien eller mat til marerittet er ikke enkel å finne alltid.
Mot og selvstendighet
Teateret egner seg godt for barn i 5-8-årsalderen. Barn i denne alderen vil kjenne seg igjen i Mio, i hans redsel og mot, og i det å måtte møte utfordringer de skulle ønske de kunne slippe.
5-8-åringen er i en løsrivelses- og selvstendiggjøringsprosess, barnet begynner på skolen i denne alderen, og kjenner på mange følelser som handler om å ordne opp selv og å måtte stå alene om iblant å måtte være modig.
At Trikkestallen velger å lage teater for denne målgruppen, er et pluss. Til vanlig spiller de forestillinger beregnet på litt yngre barn, og enkelte forestilinger virker å ha blitt en vane for ensemblet. Mio, min Mio blir et skritt i riktig retning for dette teaterhuset.
Avveiningen mellom å avvæpne frykten og å la den få være der er noe de som lager teater for barn må være seg svært bevisst. Mange faller for fristelsen og gjør forestillingene mer spiselige enn de trenger å være. Da er Mio, min Mio et godt manus å gi seg i kast med. Selv om teaterforestillingen aldri overgår boken, er den likevel godt teater for barn i skolestartalder.
Oslo Nye Trikkestallen
Mio, min Mio
Av Astrid Lindgren
Dramatiskert av Kristina Lugn
Oversettelse og regi: Anne Karen Hytten
Medvirkende: Per Arne Løset, Paal Viken Bakke, Per Skjølsvik, Marianne Edvardsen, Suzanne Paalgaard Dukkedesign og scenografi: Christine Lohre
Dukkemakere: Grete Larssen, Marte Moen Danielsen