Vestvendt kroppsfokus

Meet Me Around the Corner: Verk fra samlingen, Astrup Fearnley Museet for Moderne Kunst, frem til 31.8.08.

Astrup Fearnley Museet for Moderne kunst presenterer for tiden et bredt utvalg av museets etter hvert omfattende og imponerende samling. Utstillingen som er gitt tittelen ”Meet Me Around the Corner” er delt i to ulike, men likevel nært relaterte deler. Kjelleretasjen er viet unge og relativt nyetablerte, dog høyprofilerte kunstnere som Gardar Eide Einarson og Josh Smith, mens den øvre etasjen er fylt til randen med størrelser som Richard Prince, Jeff Koons, Cindy Sherman og Nan Goldin.

Fokus på kroppen

Når vi stiger ned den brede trappen ned til kjelleretasjen, er det første vi ser Frank Bensons hyperrealistisk voksskulptur av en naken mann. Skulpturen fremstår som en parafrase over et klassisk gresk uttrykk, samtidig som den har noe dyrisk levende og pulserende, som bryter radikalt med antikkens idealiserte fremstillingsform. Dette påtrengende kroppslige gjør verket fascinerende og frastøtende på samme tid. Med denne dobbeltheten intonerer skulpturen en tematikk som oppleves som et slags refreng i utstillingen, nemlig kroppen dels som arena for erfaring, og dels som begjærsobjekt.

Et annet arbeid som beskjeftiger seg med kroppslighet er Matthew Ronays ”Falling…Spinning…sprawling.” Her ser vi en rekke menn, tegnet i en karikert tegneseriestil, hengt i ulike galger, med kjønnsorganene dinglende som slappe slakt ut av buksesmekkene. Verket fremstår som en burslesk memento Mori, en ydmykende påminnelse om døden som et sannhetens øyeblikk, som nådeløst kler oss naken.

Kritikk av maktstrukturer

Et verk som dominerer kjelleretasjen er Gardar Eide Einarsons ”Baton Execise, 1 – 9” fra 2007, som består av 9 treplater lent mot veggen. På hver av disse er det trykket et bilde av en politimanns truende håndtering av en batong. I ett bilde hever han den som til slag, i det neste peker han på oss, som var den en revolver. Verket oppleves som en ironisk parafrase over Andy Warhols ikoniske serialisering av Elvis Presley. Men det er ikke stjernen, den attraktive kroppen vi her konfronteres med, men tvert i mot den truende maktkroppen, legemliggjort gjennom håndheveren av samfunnets lover. Einarsson, som i dag er en av våre aller mest profilerte og omdiskuterte kunstnere, har i sitt kunstnerskap gjennomgående jobbet nettopp med å reise spørsmål knyttet til makt. Gjennom sine arbeider, har han uten å formulere noen klar politisk holdning, gitt uttrykk for en dyp skepsis til etablerte maktstrukturer. Ikke minst har han vært opptatt av hvordan maktinstanser som museer påvirker og styrer hvordan vi skaper og opplever kunst.

Kroppens ukontrollerbare prosesser

Som en verdig inngangsportal til utstillingens øvre gemakker går vi gjennom Bruce Naumans ”Venice Fountain” fra 2007. Her den berømte amerikanske kunstnere laget en todelt fontene, der to inverterte ansikter danner skåler som det springer vann ut av. Fontenene minner tross sitt høyst provisoriske preg om italienske barokkfontener, og formulerer på denne måten en holdning til en type forgangen skulpturell monumentalitet, samtidig som verket med sine ansikter som er tilstede som fravær, også kan sees som en kritikk av klassisk kroppslig representasjon. Dette at kroppen, i dette tilfellet ansiktet, gir fra seg væske får oss til å tenke på kroppens ukontrollerbare prosesser, dens ubekvemmer lukter, lyder og sekreter.

Det er en liknende kroppslighet vi finner hos Matthew Barney, som er representert i utstillingen med et mektig utdrag fra den mytologiske, erotiske og uhyggesvangre ”Cremaster Cycle” fra 1997 – 2002. Her ser vi blant annet en androgyn, monstrøse skikkelse som vader over en elv av noe som minner om sæd, mens alveliknende kvinner, med eggstokker som ornamentale utvekster på utsiden av kroppen, danser omkring i en forunderlig skog av blomster.

Som et smertefullt og vakkert punktum for vandringen finner vi et utdrag fra Nan Goldins ”The Ballad of Sexual Dependency,” der vi blant annet får se hennes sterke skildring av hvordan aidssykdommen i all sin gru langsomt tærer vekk et legeme, til det bare et skjellett tilbake.

Vestlig fokus

Men tross de mange sterke opplevelsene som utstillingen har å by på, kan jeg ikke annet enn å undre over en ting. Astrup Fearnley Museet med Gunnar Kvaran i spissen har i de senere år jobbet aktivt for å bryte med den ”internasjonaliserte” kunstscenens ensidige vestlige fokus, ikke minst i sin brede presentasjon av kinesisk kunst. Hva er det da som gjør at sommerutstillingen, som burde gi et representativt bilde av museets ambisiøse og respekterte samling og kunstneriske profil, utelukkende presenterer amerikanske og europeiske kunstnere? Er ikke-vestlige kunstnere ikke inkludert i samlingen, eller er de bare stuvet vekk i magasinet?