Navnet på musikkformen marrabenta kommer fra det portugisiske ordet rebentar, som betyr å knekke/ryke, og kommer etter sigende fra gitarstrenger som ryker under heftig spill.
Marrabenta
Marrabenta satte fyr på dansegulvene i Mosambik i kolonitiden, men etter nellikrevolusjonen i Portugal i 1975, da Mosambik fikk sin uavhengighet, ble musikkformen avfeid som vestlig og dekadent av Frelimo-regimet. Det var det vanlige: ettpartistyre, moralisme, afrikanisering, historieløshet. Men den sosialistiske ettpartistaten forsvant på historiens skraphaug i 1989, og marrabentaen kom tilbake.
Sør for grensa
Mosambik er et land i positiv utvikling, til tross for fortsatt og ekstrem fattigdom i deler av landet. Så, til tross for marrabentamusikkens nye popularitet, har bransjen ligget nede. Dagens generasjon musikere reiser nå til Sør-Afrika på leting etter muligheter. Blant dem er tre av musikerne her: sangeren og gitaristen Julio Sigaque, som har gjort det skarpt i popbandet Freshly Ground i Sør-Afrika, samt bassisten Helder Gonzaga og trommeslageren Tony Paco, som begge har dagjobb i fusionbandet Tucan Tucan på den andre siden av grensa.
Pappas sanger
Med seg har de hentet over Bernaldo Honwana, som fremdeles bor hjemme i Maputo, og som i tillegg er sønnen av en av de store marrabentakomponistene fra fortiden. De gjør selvsagt noen av pappas sanger.
Mistenksomhet
Marrabenta er musikk for dans, men har alltid blitt sunget på lokale språk som songa og shangaan. Dette førte til uunngåelig mistenksomhet fra kolonimaktens side. Selv om tekstene på overflaten kunne virke enkle og stort sett handlet om kjærlighet, skulle det ikke store fantasien til for å finne doble meninger og undergravende innhold.
Varmt forhold
Det er kanskje også derfor mosambikernes forhold til marrabenta fremdeles er varmt, til tross for musikkens åpenbare slektskap med musikk fra Portugal og Brasil. Den har sin plass i deres historie, og den kan danses til.
Malurt i begeret
Når så mye er sagt, skal det også tilsettes noe malurt i begeret. Dette er velspilt, litt tørt arrangert, men alt i alt pen og likandes musikk. Det musikken mangler er råskapen og den skitne svetten jeg har hørt fra tidligere tiders marrabentaband.
Pyntelig
Det er ingenting galt med av og til å være nostalgisk, men til tross for den åpenbare kjærligheten musikerne føler for musikken; noe Buena Vista Social Club er dette ikke. Og spillegleden er utilstrekkelig, dette blir vel pyntelig og småpent.
Yinguica: "Marrabenta"
ARC Records EUCD 2250
