En mann, en gitar og et lite munnspill. Det er ingrediensen. Men om aldri så enkelt, her er dybde og vemod i musikken til Boubacar Traoré. Jeg kan kjenne ørkenens uendelighet.
Noen musikere er større enn andre. Andre er bare rett og slett størst. Derfor heter antologien over Tito Puentes livsverk ”El Rey” – ”Kongen”.
Busi Ncube har lang fartstid som musiker fra Zimbabwe. Nå bor hun i Norge, noe som bare så vidt kan høres på hennes første plate i Norge. Det kan være en fornuftig tilnærming.
Afrikansk hiphop har kommet langt det siste tiåret, ikke minst har alle de artistene som har forlatt Afrika oppnådd mye. Nå har de samlet seg for å fortelle oss noe om akkurat det – å forlate Afrika. Jeg liker dette.
Han er den store stemmen i brasiliansk musikk de siste ti årene. Men Seu Jorge kommer nå med et sidesteg som ikke fungerer. Jeg finner det hele ufokusert.
Han reiste 92 482 kilometer og var innom sju land og tre kontinenter for spille inn sin nye plate ”Kreol”. Mário Lúcios prosjekt er ambisiøst, men det lykkes, først og fremst fordi han er tro mot seg selv.
Ei ny tid er i emning. Dagens protestsangere lyder ikke som Bob Dylan, men det er likevel der jeg finner røttene til musikken på samlingen ”Revolution Disco”.
Så tidløst som Buena Vista Social Club kunne det ikke bli. Men den opprinnelige ideen har omsider blitt realisert, og jeg finner ikke stort å sette fingeren på. Snarere tvert imot.