Bilder: a-ha live!Fakta om a-haLes plateomtaler her!
a-ha er tilbake på topp, i hvert fall i Norge, og i de kommende månedene settes støtet inn mot resten av verden også. Det gjør de med et nytt lydbilde som er mer organisk enn noen gang.
Mye akustiske instrumenter, noen rocka gitarer og minimalt med programmerte trommer gjør at a-ha en gang for alle kanskje klarer å kvitte seg med stempelet som en lettbeint etterlevning av 80-tallet.
Magne Furuholmen dominerer som komponist på «Analogue», og hans «Cosy Prisons», «Celice» og «The Summers of our Youth» er virkelig godt håndverk, med voksen melankoli som nesten klarer å påkalle de store følelsene.
Mangler hits
Men man blir ikke overveldet av antallet låter med ordentlig hitpotensiale på «Analogue». Tittelsporet, den nye singelen, er kanskje den eneste, og den går rett i fletta.
Her har den svenske hitmaskinen Max Martin hjulpet til på en ørliten ultra-kommersiell genistrek med et ufeilbarlig powerpop-refreng. Utover på platen dabber det av og A-ha blir litt kjedelige dessverre.
Låtene er pene og til tider ganske innbydende, men de fremkaller aldri frysninger på nivå med klassikere som «Hunting High and Low» og «Stay on These Roads». Lystig-lette «Halfway through the Tour» er direkte irriterende og kunne vært hentet fra overskuddslageret til Sondre Lerche.
Men alt i alt er det et kledelig oppdatert a-Ha vi møter på «Analogue», med et uttrykk som gjør dem likere suksessfulle etterkommere som Coldplay. Det kan være lurt å benytte seg av velvilligheten til disses publikum, men det spørs likevel om «Analogue» har det som skal til for å knekke markedene det satses på nå, som USA og England.
Kulturnytt, NRK P2, 8. november 2005.