Lunt og tankevekkende

I tre år har en regissør, en dramaturg og et knippe skuespillere fra Riksteatret reist Norge på kryss og tvers for å finne ut hva det norske folk tenker om demokrati. Svarene de fant skal også reise Norge på kryss og tvers – som teater.

Hjerter vokser

Det er et fantastisk konsept, et fargerikt et: Skuespillere og kunstnerisk team utstyrt med mikrofoner som reiser med Hurtigruta og snakker med andre passasjerer, går rundt i gatene i ulike norske byer, slår av en prat på en benk, setter seg ned på et eldresenter.

Det må ha vært en fascinerende reise, slike reiser gjøres det ikke for mange av. Resultatet er møter, åpenhet, et prosjekt som må ha fått hjerter til å vokse. Noen har blitt hørt, og noen har lyttet. Kjernen i forestillingen ligger nemlig her: Den store kraften som ligger i å lytte.

Enkeltmennesket

Og kanskje er det slik denne gangen at forarbeidet nesten blir viktigere enn selve forestillingen, at møtene med enkeltmennesker i seg selv er verdifulle. For selv om prosjektet utvilsomt er gjort med stor kjærlighet og respekt for de menneskene som har bidratt ved å la seg intervjue, så blir det noe annet å lage forestilling av det.

Men det har regissør Hilde Brinchmann og dramaturg Henriette Vedel klart: En forestilling utelukkende basert på intervjuer med ulike mennesker. Formmessig og dramaturgisk er det blitt fint.

Transkribert

Det er likevel nettopp intervjuene eller replikkene som utgjør den største utfordringen i stykket når scene møter sal. De ulike opptakene er blitt transkribert, og på den måten er alle replikkene preget av autentisitet. Alle pauselyder, nølinger, fyllord og eeeh … er ivaretatt, og replikkene blir fremført på dialekt så langt som skuespillerne klarer.

Men et sted i overgangen fra opptaket på gata eller på hurtigruta og til nedskrevet replikk på et manusark, og videre til en rolle på en scene, skjer det noe med utsagnet. Hvor sjarmerende det enn er, så blir slike utsagn lett typete når de tas til scenen. Uansett om det er meningen eller ikke. For da er det ikke lenger eksempelvis en kvinne på 72 fra Kristiansand som snakker, hun er blitt en type eller et symbol.

Og etterligningen av sørlandsdialekten blir et ganske sterkt virkemiddel som trekker i typete retning. Mens det hun sa, var ekte ment og kommer rett fra hjertet.

På Riksteatrets nettsider skriver Brinchmann og Vedel at «vi har jobbet så lenge med dette som teatertekst, at vi nesten har glemt at det er virkelige mennesker som har sagt ordene». Og nettopp i dette kan det virke som om utfordringen i stykket ligger – i alle fall sett fra et anmeldersynspunkt.

Applaus

Et veldig interessant aspekt ved forestillingen, og kanskje det inntrykket som sitter sterkest igjen, handler om hvor få som egentlig ønsket å delta. Mange fikk spørsmål om å bli intervjuet, takket nei fordi de mente de ikke hadde noe å si, eller at deres mening ikke betydde noe. Og det måtte ofte en god del overtalelse til før de likevel gikk med på et intervju – og da viste det seg at mange hadde mye på hjertet.

Noe annet interessant er hva som skjer med publikum når de møter teater basert på dokumentarisk materiale. Publikum klapper når de hører den pensjonerte sjømannen, nå tørrlagt alkoholiker, som mener at et «samfunnsengasjert menneske er et godt menneske – og det var ikke jeg».

Og så kommer hans historie om barnehjem og sjømannsliv og konklusjonen «jeg har gjort staten mye ille». Publikum klapper – ikke for skuespilleren, men for det som blir sagt. For sjømannen, enda han trolig ikke er der. Mens publikum ler av den arbeidsledige karen i Finnmark som har lyst til å gjøre om på statsbudsjettet, eksempelvis. Men hvorfor ler vi da?

Denne type latter kan være med på å skape distanse mellom scene og sal – og det er naturligvis letter å le enn å klappe. Men vi ler av intervjuutsagn som er jobbet frem, og som er sagt i en fortrolig setting. Varsomhet er viktig når ærlighet blir underholdning.

Lunt

Kan hende er dette flisespikkeri. Trolig vil de aller fleste som ser denne forestillingen tenke at den er varm, nær og sjarmerende, at den sier noe viktig og at den viser et interessant bilde av Norge. Alt det er sant.

Sant er det også at Folkestyre 2014 inneholder en god dose feelgood. Det er lunt, koselig, hyggelig og morsomt store deler av tiden. Først i andre akt problematiseres demokratiet i Norge når et barn av to NS-medlemmer får fortelle sin historie.

Kanskje er Norge en god dose feelgood når det kommer til slike ting? I et jubileumsår er det lett å bli fanget av selvforherligelsen, men det gjør ikke denne forestillingen. Til det er det for få som tror på demokratiets kraft og for mange som tenker at de ikke har noe de skulle ha sagt.

Lytte

Her er gylne øyeblikk og mye norsk folkesjel. Folkestyre 2014 er et teaterstykke som fortjener publikum, blant annet fordi det er interessant på mange ulike plan og fordi det makter å sette i gang prosesser hos den som ser. Her er mye å kjenne seg igjen i, en lun og varm setting, nærhet, livshistorier og tankevekkende utsagn.

Men igjen: Det at noen har tatt seg tid til å lytte til andres historier, er det sterkeste ved denne forestillingen. Det merkes på replikkene at de kommer fra noen som er blitt lyttet til.

Forestillingen er interessant fordi den engasjerer. Riksteatrets prosjekt er absolutt bestått.