Petrenko tilhører en talentfull og hardtarbeidende dirigentgenerasjon fra Øst-Europa, som for tiden oppnår gode resultater i britiske orkestre. Andris Nelsons i Birmingham, Vladimir Jurowski i London og Petrenko i Liverpool har med sin disiplin og faglige dyktighet bidratt til et symfonisk løft i vesterled.
At den unge russeren er en dyktig dirigent, har han allerede bevist.
Les:
Extreme makeover
Petrenko har gått en tøff dirigentskole i St. Petersburg, og har orkesterbygger-kvaliteter som kan minne om sin læremester Mariss Jansons. Liverpoolorkesteret har gjennomgått en extreme makeover under Petrenkos batong, såvel kunstnerisk som publikumsmessig. Selv så jeg ham dirigere Oslofilharmonien for et drøyt år siden. Det låt solid og overbevisende.
Men han har ennå til gode å dirigere et topporkester. Med Oslofilharmonien får han sjansen.
Gjøre Norges beste orkester viktig
De finner nok tonen sammen. Oslo-orkesteret er flasket opp med russisk repertoar fra den 23 år lange Jansons-epoken. Nåværende sjefdirigent, finske Jukka-Pekka Saraste har i alle fall i deler av repertoaret tilført orkesteret en fri, musikalsk intensitet som har hevet dem opp fra det teknisk solide til det mer kunstnerisk spennende. Utfordringen fremover vil derfor ikke dreie seg om å blankpolere gamle travere. Snarere handler det om å gjøre orkesteret viktig igjen.
Visjonsløst
Problemet de siste årene har vært manglende fotfeste og oppmerksomhet fra samfunnet rundt orkesteret, både nasjonalt og internasjonalt. Det er forbausende lite buzz og debatt rundt Nordens fremste symfoniorkester. Et moderne orkester må nå ut til nye generasjoner bevilgende politikere og publikummere som ikke nødvendigvis er flasket opp med klassisk musikk. Det krever en tydeligere kunstnerisk visjon. Legitimeringen av behovet for nye millioner til turneer og CDinnspillinger bør også forankres i en sterkere satsing på det norske. Her må ny dirigent og organisasjon trekke i samme retning.
Det har de ikke alltid gjort.
Flat struktur er en utfordring
Vasily Petrenko har blitt godt integrert med sin lille familie i Liverpool. Russeren har blitt musikkbyens nye kjæledegge. For at han skal oppnå det samme i Oslo, bør han bruke tida frem til 2013 på å sette seg godt inn i norsk kultur og væremåte. Vår flate struktur kan by på utfordringer for målbevisste personer. Han bør derfor flytte hit. Finner han nøkkelen sammen med orkesterorganisasjonen til å heve Oslofilharmonien opp, både kunstnerisk og blant politikere og folk flest, er han mer enn en god dirigent. Han blir en kulturbygger. Det trenger Oslofilharmonien.
