Hensikten med strategien er å nå ut til flere ungdommer med boka «Dystopia I».
– Primærgruppa er selvfølgelig ungdommene, men samtidig så har jeg tenkt at her trenger jeg ikke nødvendigvis å ha med ting som jeg tror vil støte formidlerne av litteraturen, sier Torkildsen, med henvisning til banning og sexscener.
Debut
I 2008 debuterte norsklektoren og humoristen som ungdomsbokforfatter, med boka «Marki Marco», hvor det ikke skortet på heftige scener.
- Les:
- Les:
Forfatter Terje Torkildsen
Foto: Line Langhelle/Det Norske Samlaget– Det som jeg lærte av reaksjonene etter «Marki Marco», er at hvis man legger inn elementer som provoserer formidler, så risikerer du rett og slett at ungdommene aldri får tak i disse bøkene.
Torkildsen tror at ungdom i stor grad er avhengige av lærere og bibliotekarer for å finne fram i litteraturen.
– Ungdommer kjøper ikke bøker selv og de plukker dem nok i liten grad selv også.
Han mener ikke at han smisker med formidlerne når han utelater eksplisitte språk og scener.
– Det er vel en symbiose dette her da. Jeg skriver jo og for at lærere skal ha gode bøker – på nynorsk – å formidle til sine elever.
Kunst
Torkildsens strategi er å skrive underholdende bøker som ungdom vil ha, og som altså heller ikke provoserer de voksne. Men leder i foreningen Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere, Sverre Henmo, er ikke enig i taktikken.
– Han har rett i at vi trenger formidlere av bøkene våre, og hvis han ønsker å ta hensyn til det, så kan han gjøre det. Jeg er redd for at det kanskje ikke er det beste utgangspunktet for å skape kunst, sier Henmo som heller ønsker seg et rom for barnebokkritikk og –formidling.
Kunst eller ei, på skolebiblioteket på St. Svithun ungdomsskole i Stavanger, har bibliotekar Hanne Solberg sans for forfatter Terje Torkildsens frieri.
– Sånn for min for del, jeg synes det er topp når jeg finner en ungdomsbok som appellerer til meg, som jeg har lyst til å lese, som innrømmer at hun ikke er begeistret de gangene det blir litt for mye typisk ungdomsspråk, som hun kaller det, som for eksempel banning.
– Da kjenner jeg at det kan bli for mye, og at jeg får litt problemer med å formidle det videre.