På «Seriedagene» denne uken pratet Kevin Vågenes og Martin Zimmer med programleder Mona B. Riise om suksess-serien «Parterapi».
Serien har premiere på ny sesong 4. oktober, men allerede denne uka fikk publikum på Sentrum Scene i Oslo sniktitte på den nye sesongen. I programomtalen av serien kommer det frem at det er hele seks nye par som blir presentert i den tredje sesongen.
Tre av dem ble vist frem på «Seriedagene», blant annet «Bjarne».
– Bildet vi viste stylisten da var Per Sandberg, sier manusforfatter Martin Zimmer på scenen.
Driver ikke med parodier
Vågenes understreker at de ikke driver med parodier av norske kjendiser, men at de tar tak i enkelte sider som de syns er fascinerende.
På Instagram har Vågenes allerede avslørt en ny rolle, men da NRK spurte i juni ønsket han ikke kommentere bildet. Nå kan han avsløre at det er rollen «Chrissy» inspirert av Kristine Ullebø.
– Det er ikke nødvendigvis i fullstendig personlighet, men jeg ble veldig inspirert av hvordan hun snakket i debatten mot Ulrikke Falch, sier Vågenes på scenen.
Den siste, nye figuren som ble avslørt er «Maja».
– I utseendet og dialekt så er det veldig Mia Gundersen, men personlighetsmessig så er det ikke det. Det må i så fall hun svare på selv, sier Zimmer.
- Knut Arild Hareide om «Kjell Simen»-inspirasjonen:
Blir inspirert i bryllup
Et av de beste stedene for å plukke opp inspirasjon er i bryllup for Vågenes, og han trenger ikke nødvendigvis kjenne brudeparet veldig godt.
– Det er en sårbar setting, og det er ingenting som er så gøy som for eksempel å se faren til bruden reise seg og stotre frem noen ord til datteren, sier han.
Rollefiguren «Siri» dukket opp i et bryllup, legger han til.
– Hun reiste seg og sa «jeg er egentlig veldig sjenert, og ikke så glad i å synge, men jeg blir tvunget», kniser Vågenes.
Personen synger ifølge komikeren «fullstendig gjennomsnittlig»
– Så sang hun «From this moment», som er så vond når den er fremført så intetsigende, fortsetter han.
- Les også:
– Må være ett gjenkjennelig, menneskelig trekk
Duoen Vågenes og Zimmer forteller at de har noen kriterier for karakterene de går for.
– Det må være minst ett gjenkjennelig, menneskelig trekk, slår Zimmer fast.
De starter med noe som er lite, så bygger de karakteren ut fra det, utdyper Vågenes.
– I stede for å starte med «en dum blondine, er det fortsatt gøy? Nei, det er det ikke». Så prøver vi å finne noe som ikke er gjort 100 ganger før, og gjøre det større, forklarer han.