Jobbjakthysteri

Av Tormod Løkling

Lørdag var jeg på fest med en gammel kompis som vurderte å skifte jobb. Han snakket om et halvt dusin andre bedrifter som kunne være interessante, og brukte uttrykk som "nye utfordringer"; skifte "beite"; "viktig ikke å gro fast".

Støvsuging

Så mye snakket han om disse tingene at jeg ble revet med. Kanskje jeg også skulle bytte jobb? Søke nye utfordringer og skifte beite?

Plutselig kom jeg på at dette ikke bare ville innebære å måtte si opp min nåværende stilling, men også å skaffe meg en ny. Og arbeidsgivere - de etterspør kompetanse.

Da skjenket jeg meg en konjakk, og gikk i kjellerstuen for å lese Donald for ungene. Situasjonen er paradoksal. For aldri har arbeidsmarkedet vært bedre i dette landet. Leser du næringslivssidene, får du inntrykk av at bedriftslederne løper rundt i gatene og truer uteliggere og narkomaner inn i mellomledersjiktet med pistol. Dét kalles å støvsuge arbeidsmarkedet.

Tvangsverving

Jeg har en mistanke om at pasienter fra tungpsykiatrien har blitt tvangsvervet til bilverkstedet mitt. Likevel er jeg hundre prosent sikker på at jeg aldri ville ha fått meg en annen jobb enn den jeg klamrer meg til akkurat nå. Selv vil jeg i hvert fall aldri ha tilbudt meg det.

Nå er det kanskje på sin plass å si noen ord om hva jeg faktisk driver med til daglig. Jeg lager tegneserieblader. Punktum finale. Jo, også snakker jeg til dere på radioen. Ingen av disse tingene krever noe særlig utdannelse. Og som dere vel har slått fast: Intet særskild talent.

Alzheimer-russisk

Underlig nok har jeg massevis av utdannelse. Jeg har mellomfag i russisk, og grunnfag i engelsk, historie og internettjournalistikk. Bare så synd at det ikke kan brukes til noe som helst.

For russisken min, den har hjernen kjørt full alzheimerbehandling på. Det vil si at jeg har glemt de aller mest basale ord, som fisk, gaffel og kjøpe. Mens jeg kan to verb for å korsfeste, og jeg vet godt hva lappeskomaker heter.

Dette ville gjort det svært vanskelig å være tolk for sysselmannen på Svalbard, samtidig som det nok er i overkant naivt å håpe på at det blir oppdaget et ukjent Nikolaj Gogol-stykke med tittelen "Korsfest lappeskomakeren", at dette blir satt opp på Det norske teateret på originalspråket, og at jeg får en ledende rolle.

Halvveis til hallik?

I historie fikk jeg lavest mulig ståkarakter, og engelsk kan alle. Det jeg egentlig tok på universitetet, var nok hovedfag i kantinesitting. Og en bachelor, som betyr ungkar, i mislykket sjekking av førsteårsstudiner med dialekter og estetisk sans.

All denne utdannelsen er altså i beste fall så halvgjort, halvfordøyd og halvglemt til at den i høyden kvalifiserer til å bli hallik. Dessuten er jeg for gammel - jeg så nemlig mine første år med barne-tv i svart-hvitt, og husker såvidt Televimsen.

Gigolo og raner 

Hadde en ansiktsløfting hjulpet meg under intervjuer med potensielle arbeidsgivere? Ikke så mye at jeg får utovernavle, men i hvert fall slik at jeg ikke må skru hatten på lenger?

Kanskje burde jeg kjøpe en sånn liten dings med roterende kniver som kan føres inn i hodets hulrom og bli av med uønsket røsling? Eller hva med å finne fram den gamle haglen min og bli raner? Jeg kunne bli gigolo, om jeg hadde fått tak i Viagra over nettet og noen rike og blinde damer.

Uansett er jeg antagelig nødt til å se meg om etter noe annet nå. For direktøren er en svoren fan av Herreavdelingen.

HØR: Tormod Løkling om jobbjakthysteri