"Look!" roper drosjesjåføren. "One of the teams!" Jeg vrir hodet mot høyre, og får øye på en stor luksusbuss med to blålysblinkende følgebiler. Det er Milan, sier Frode fra baksetet.
Frisører i bussen
Jeg kjenner igjen Inzaghi helt fremst ved side av sjåføren. Ett øyeblikk vurderer jeg å bli en slags kamikaze-copilot, suge tak i drosjerattet, vri det hardt rundt, og torpedere bussen idét den suser forbi i hundre.
Så kommer jeg på at vi er i Athen, for å se herrefrisørene fra Milan bli ydmyket på en grønn gressmatte. Jeg beslutter at det er smartest å la Frode, meg selv, Inzaghi og hans lagkamerater se en ny dag - et feilgrep jeg må leve med resten av livet.
Kairo-lykke
Det skulle bli en gjentakelse av sjampinjongligafinalen i Istanbul for to år siden. Den gangen Liverpool lå under 3-0 ved pause, men kom mirakuløst tilbake, puttet tre ganger i andre omgang, og vant straffekonken. Ikke at det ville være så lurt å dra "ligge under med tre mål"-trikset en gang til, men saken var å se de røde reise hjem med bøtten.
Den gangen uttalte lagkaptein Steven Gerrard at å løfte nevnte objekt var "the best feeling ever", noe som helt klart viser at han aldri har vært matforgiftet i Kairo, og endelig funnet et toalett med fungerende dørlås.
Gateslag?
Vår ekspedisjon til Athen dreide seg ikke bare om finkultur. Derfor tok vi den obligatoriske turen opp på Akropolis tidlig selve kampdagen. Selv så høyt oppover byen kunne vi høre vakker musikk, nemlig engelske fotballsanger skrålet ut fra puber og taverner i dusinvis der nede i smogen. Så kom det muligens verste regnskyllet siden antikken, eller til og med siden Noah begynte som båtbygger, og tvang oss ned igjen i lavlandet.
På forhånd var vi blitt advart av mammaer og andre om at sjampinjongligafinaler uvegerlig utvikler seg til gateslag, blind vold, og atomkrig. Rundt i byen var også ordensmaktens nærvær svært synlig. Akro-polisen sto mannssterke på hvert gatehjørne, utrustet med køller, hjelmer og skjold. I det store og det hele kunne de likevel spare seg for køllebruk før de kom hjem.
Scousere vs fluevektere
En episode som illustrerer atmosfæren fant sted kvelden før kampen, på Hard Rock Cafe. Blant femti sveiseblinde scousere dukket det plutselig opp to italienske fluevektere med et gigantisk Milan-flagg.
Mot disse armaniduftende hundrekiloene med hårgele sto det fem tonn erfarent trygdemisbruk med svømmende øyne og utflytende tatoveringer. Ble det en minestronemassakre der selv garvede rettsmedisinere måtte gi tapt under identifiseringsarbeidet og ta fram brannslangene? Niks. Kun en hes sangduell, allmenn forbrødring, kyss, klapp og klem.
Før jeg gikk, fortalte jeg italienerne at de enten var de modigste eller dummeste menneskene jeg hadde hatt æren av å møte. Den ene himlet med øynene og mumlet et siste "mamma mia", før han tumlet ut i natten. Mirakuløst nok uten biffbestikk fra Hard Rock Cafe strittende ut av ryggen.
Langt fra historisk
Selve kampen bør egentlig forbigås i stillhet. La meg si det sånn: hvordan hadde du følt deg om du betalte femti tusen spenn på svartebørsen for en billett til sjampinjongligafinalen, også fikk se Donn spille mot Vigør?
Ryktene gikk i hvert fall om sånne fantasipriser, og om spillet ikke var helt på ansiktet, så ble det langt fra noen kamp for historiebøkene. Selvsagt med mindre du heter Inzaghi og avgjorde det hele ved å score på de to sjansene Milan fikk i løpet av matchen.
På Tena-taverna
Så der sto vi altså. Med et smertelig tap i hatten og en tom følelse innvendig. Bortsett fra i blæren.
Frode lurte på om noen kanskje ville ha våre lovlig kjøpte billetter til halv svartebørspris nå, altså tjuefem tusen. Ikke det, nei. Vi begynte en duknakket rusletur mot en uoppnåelig drosje, og en taverna med ateena-ladyer, som kunne drukne våre sorger i lokale spesialiteter.
Alle var enige om at det hadde vært en rævva tur.
