Jo Nesbø har dratt helten sin Harry Hole tilbake til start. Til nullpunktet. Der han nærmest må starte å klatre opp igjen. Der forholdet til hans nærmeste må bygges opp fra bunnen av.
– Hvorfor utsetter du ham for dette?
– De tingene der handler ofte om en magefølelse. Hvilke monstre er det interessant å stille ham overfor. Jeg stilte meg selv spørsmålet: hva er det verste som kan skje med Harry? Er jeg villig til å ta ham dit? Og det var jeg tydeligvis, sier Jo Nesbø til NRK.
Denne uken kommer hans nye bok» Kniv» ut. En hel verden venter på den. For Jo Nesbø topper boklister i så mange land og er også omtalt som en av de ti mest suksessfulle krimforfatterne i verden.
Kniv er intimt
Jo Nesbø har drevet research på hvordan folk dreper.
– Det viser seg noe av det vanskeligste er å få folk til å drepe med kniv. Psykologene forklarer det med intimiteten. At du er så nær fienden, forteller Nesbø. Og forklarer at det er denne dobbeltbunnen han synes er interessant. At jo nærmere du kommer et menneske, desto vanskeligere er det å ta livet av noen. Og kniv er et sentralt drapsvåpen i boka.
I den nye boka forteller han at leserne kommer svært nær Harry Hole og hans indre liv. Og får titte inn i hans indre sirkler.
– Finnes det noen grense for hvor mye vold man kan skrive om?
– Ja, jeg synes det finnes grenser. Volden har i krimromanen en funksjon. Det skal beskrive hva som står på spill. Også for å beskrive ondskapen. Jeg har gjort det til et slags prosjekt å nærme meg ondskapen. Det kan komme til et punkt hvor voldsbeskrivelsene blir en teknisk øvelse, det blir et mål i seg selv, sier han.
Les også:
Han innrømmer at han har gått over grensen. En gang. I romanen «Panserhjerte».
– Jeg skrev noe som jeg i ettertid skjønte at her ble jeg litt «carried away». For jeg hadde en evne til å beskrive vold, tortur og smerte, I ettertid ser jeg at det var ikke nødvendig for å beskrive konflikten i boka. Jeg leste en anmeldelse i en svensk avis hvor det var en anmelder som var rasende over volden. Jeg leste de passiarene om igjen og måtte innrømme at det var over toppen, forteller han.
Har en drøm
Han forteller at livet hans egentlig ikke har forandret seg stort trass suksessene.
– Forfattere er ansiktsløse kjendiser. Det har hendt at passkontrollørene har kjent meg igjen fordi det står navnet mitt i passet. Som ansikt er jeg ikke så kjent. Det kan jeg si til de som er unge håpefulle forfattere: Det er skuffende lite forskjell mellom å være bitte lite grann kjent og være veldig kjent, smiler Nesbø.
– Livet mitt har egentlig ikke forandret seg stort. Skal du skrive bøker må du først og fremst være glad i å sitte aleine på et kontor eller en kafe som jeg gjør. Så forskjellen er kanskje bare litt flere intervjuer når boka kommer ut, konkluderer han.
Les også:
Han forteller at han skriver for to kompiser som han har mye felles med. Han ønsker innerst inne å imponere dem.
– Jeg hører ikke så mye fra dem, men for et par år siden kom en av dem og sa: Du jeg leste forresten den siste boka di, ikke så verst den. Da ble jeg veldig glad, sier Nesbø.
Selv om han er en forfatter som er blitt verdensberømt, har han fortsatt ambisjoner om å gjøre noe helt spesielt. Det gjør inntrykk på ham når folk forteller at det han skriver har betydd mye for dem.
– Det er stort det at jeg har greid å formulere noe som er sant, forklarer han.
– Det er veldig vanskelig å si noe som ikke har vært sagt tusen ganger før. Kanskje det er en håpløs ambisjon at jeg en dag skal greie å skrive noe som er originalt, noe som er sant på en eller annen måte. Det er derfor jeg står opp om morgenen og skriver. For å kanskje å greie det en gang, forteller han.
For han understreker at det har han ikke greid ennå.
