Hvor var du?

Hør Helges historietime her!

 

Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg for min del sliter hvert år med å venne meg til å legge ett nytt tall til datoer og sånt. I går var jeg f. eks drygt to-og-femti. I dag er jeg snart tre-og-femti.

Men tiden lunter i vei, uansett hva du sier!

Et liv i nyhetene

I vår tid, altså nå, er vi rimelig rause med verdensnyheter. Det skal ikke så mye til før ett eller annet snappes opp og skrives inn i den store historieboken. Og der ligger det og funkler, i ett minutt eller to, før det kommer en ny, svær tildragelse og tar plassen.

Det betyr at vi - alle sammen - står i en konstant strøm av verdenshistoriske begivenheter. Og det er begivenheter som er så store at konker ut milepæler som Noas ark, eller Himmelfarten eller Vasco Da Gamas verdensomsegling under havet. - De blir småtterier, i hvert fall når det gjelder spaltemeter og stemmekraft.

Problemet er å få med seg alt sammen! - Være til stede! Virkelig føle at du står midt i historiens vindpust, sånn at du, med hånden på hjertet, kan knirke frem til kommende slekter at: "Jo da, oldefar minnes godt premieagurkene fra 2003. Det var en verdensbegivenhet! Så store! Så lange! Og så grønne!"

Store ting

Problemet er bare det at det er kul umulig å huske alle disse verdenshistoriske merkesteinene. Noen husker du jo:

- Hvor var du den 22. november i 1963 da Kennedy ble skutt?
Jeg sto på do og pusset tennene!

- Hva gjorde du 25. juni i 1967 da The Beatles spilte "All You Need is Love" på fjernsyn?
Jeg så på fjernsyn!

Akkurat det - altså at The Beatles sang "All you need is love" - var en godt varslet verdensbegivenhet som det gikk an å få med seg. En annen godt varslet begivenhet var månelandingen i 1969. Den fikk jeg også med meg! Det vil si: Jeg og en kompis rigget oss til med kakao og brødskiver - og holdt vake.

Det var altså den 20. juli 1969 og vi hadde knapt rukket å bli tenåringer. I den alderen er det mye som ute av sine proporsjoner: Både ører og tenner vokser stadig! Beina e' fremdeles i strekkfasen! Hormoner river og sliter så det slarker i stemmebånd og andre steder. Og i denne turbulente tiden trenger kroppen hvile!

Krevende øvelser

Å rigge seg til for nattevåk med kakao og brødmat er derfor ikke noe sjakktrekk! Men der satt vi, to hengslete guttunger med store ører – og en gryende interesse for science fiction. Vi satt og vi satt! Og vi fulgte med - på direkten! Vi visste at vi satt midt i historiens sus! Vi visste at vi var vitne til noe som ville bli husket, referert og sitert. Og vi kjedet oss!

Vi satt i time etter time og hørte på Jan P. Jansen og sivilingeniør Erik Tandberg som drøste i veg. Vi så uklare bilder fra Mission Control i Houston. Vi så grå og grapsete bilder fra Apollo 11's heltemodige ferd gjennom rommet. Og så – langt om lenge – så vi også noe som skulle være bilder fra innsiden av månelandingsfartøyet.

Det var kjedelig! Det var usigelig kjedelig! For å korte tiden dultet vi hverandre i siden. Vi fortalte vitser. Vi prøvde å spille ludo. Vi spiste vårt brød og drakk vår kakao. Og vi kjedet oss. - Intenst! Vi visste at dette var omtrent som å sovne under Bergprekenen, men det fikk så være. Vi kløp oss i armer og bein og prøvde å la historiens vinder holde oss våken, med det var ikke lett.

Oppskrytt?

Jeg synes å huske at de landet på månen! Jeg mener å erindre øyeblikket da døren ble åpnet! Og jeg tror jeg var våken då Neil Armstrong tråkket ut og sa de bevingede ord om ”et museskritt for verden, men et kjempesteg for meg!” Eller kanskje var det omvendt? Jeg innbiller meg at jeg fikk øyeblikket med meg, men jeg er slett ikke sikker. 

- Og hvor var jeg da han som hoppet etter Wirkola knakk staven?
Jeg har ikke peiling!

 

- Hilsen Helge