– Fikk frysninger på ryggen da jeg hørte det. Syntes det var veldig flott, sier Grytten om første gang han hørte bandet som spiller The Smiths låter i teaterforestillingen "Bikubesong", basert på hans bok.
Skuespiller Hans Rønningen har alle detaljene som utgjør imaget til vokalisten Morrissey, mens orkesterleder Rune Berg og hans kolleger spiller The Smiths slik bare gamle fans kan det.
– De har gjort en god jobb. Det er ikke så lett å spille det der. Første gang jeg hørte det, tenkte jeg "Dette går fint". Hvis noen flere oppdager Smiths gjennom stykket og boka, må det være en gevinst.
Frode Grytten, i midten, sammen med The Smiths-bandet fra teaterforestillingen "Bikubesong". Foto: Matti Riesto.
Snart 9.000 billetter solgt
Før bandet fra teaterstykket spiller på rockeklubben Mono i Oslo, leser han et essay om sitt yndlingsband. Det er utsolgt, og publikum lytter andektig til den 42-årige forfatterens betraktninger rundt bandet som aldri har sluppet taket i ham.
Etter at han har lest, går Grytten ned i publikumsmassen og blir en vanlig musikkelsker. Sammen med over 200 andre publikummere synger han med på klassikere som "Asleep", "How Soon is Now" og "This Charming Man" før kvelden, i liket med teaterstykket "Bikubesong", avsluttes med allsang på "There is a Light That Never Goes Out".
"Bikubesong" fikk urpremiere 5. september på Det Norske Teatret. Gryttens roman er dramatisert og regissert av Lasse Kolsrud, og har fått fremragende kritikker. Til nå er 31 ekstraforestillinger satt opp. Over 7.000 billetter er allerede solgt, og flere enn 2.300 er reservert.
– Det ble kult. De har tatt vare på fortellingen og personene. Det kunne jo lett gått galt, det kunne jo det, humrer Grytten.
Han ga ut novelleromanen "Bikubesong" i 1999. De mange historiene rundt Murboligen i Odda ble hans gjennombrudd som forfatter. Grytten fikk Bragepris og ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris. Romanen har til nå gått i et opplag på 20.000
Hadde litt troen
Selv en vestlending som Grytten kan etter hvert innrømme at, jo ja, han hadde litt troen på "Bikubesong".
– Jeg hadde faktisk den følelsen da jeg hadde skrevet den. For første gang reiste jeg for egen regning til Samlaget for å levere den. Jeg hadde følelsen av at det var spesielt. Selv om jeg nok ikke bør si det.
– Det er trygt nå!
– Jo. Jeg skrev det til forlagsredaktøren min også: "Denne gangen vil jeg nå ut til folket".
Gryttens bok nådde også Lasse Kolsrud, som gikk rett til teatersjefen ved Det Norske Teatret og sa "Dette skal bli teater!".
– Jeg ble smigret da han ringte, men tenkte også "jaja, det blir vel ikke noe av". Men så begynte utkastene å komme. Dramatiseringen er hans, men jeg har lest og kommentert, forklarer Grytten, som fikk pratet Kolstad bort fra å la stykkets The Smiths-fan spille gitar.
– Han ikke er musiker, men han hører på musikk og elsker det. Bandet er i hodet hans. Han forsvinner dit når verden blir for vanskelig. Da er han Morrissey.
– Hender det du ønsker du hadde vært musiker?
– Nei. Jeg er helt umusikalsk, så det har ikke vært noe spørsmål. Alle tror det er det ultimate, men det er tøffere å være forfatter. Vi blir ikke like patetiske når vi blir eldre. I hvert fall ikke like tidlig.
Bandet hadde alt
Grytten husker godt da han kjøpte sin første Smiths-plate og fant en lidenskap for livet. Han var student, og det var en vårdag i Bergen i 1984.
– Jeg så på coveret, og så at det var noe spesielt. Da jeg leste tekstene, ble jeg enda sikrere. Det ble ikke mer lesing på lesesalen den dagen. Jeg måtte hjem og høre på plata.
– Hva hadde de?
– De hadde alt. Vemod, energi, gode tekster, melodier; alt. Det var surt og søtt, morsomt og trist. Melankolsk og livsbejaende. Det må ha vært et lykketreff av en gruppe. De virket fullt ferdige fra første plate, ingen tvil om hvor de skulle, hvorfor de var der. Kanskje tvilte de selv, men slik føltes det.
Grytten snakker seg varm om foreningen av låtskriverne Johnny Marr og Stephen Patrick Morrissey - gitaristen med de fengende melodiene og poeten med referanser til film og litteratur.
– De ville ikke vært det samme uten tekstene?
– Uten dem ville de vært et greit popband. Morrissey kunne skrive om den virkelige verden uten at det ble pinlig. Det er både letthet og tyngde når han skriver, samtidig som det er vesentlig, noe som betyr noe.
Poesi med trøst i
Grytten fant, i likhet med tusener på 1980-tallet, stor trøst i Morrisseys poppoesi.
– Det var deilig med en som skrev om hvordan vi har det, som viser fram alt sludderet, lengselen og det som er vakkert. Morrissey er en mann som har tort å vise sin sårbarhet, sin mangel på kontroll. Paradoksalt nok har det gjort ham til popstjerne. Slik han nok har trodd sjøl.
Grytten har prøvd å gjenskape grunnholdningen i The Smiths’ musikk i alt han har skrevet, framfor alt i "Bikubesong".
– En svensk kritiker skrev om "Bikubesong" at forfatteren lager et mørkt rom med fortellingene sine, men i det rommet tennes et lys. Det er mørkt, melankolsk, trist; slik menneskelivet er om du virkelig ser på det - tragisk. Vi prøver å feie det under teppet, å kjøpe eller snakke oss ut av det. De jeg har skrevet om går under. Men de som har kraften i seg, fortsetter. Som i Morrisseys "Boxers": Du går ned, men som i låten, reiser du deg og fortsetter. Folk elsker deg likevel. Det er et univers det finnes håp i. Du har muligheten til å lykkes, sier Grytten, men framhever også vittigheten i Smiths-tekstene.
– Det er mye humor der som mange ikke får med seg. Som Becket sier "Sorrow is fun". Partisekretæren i "Bikubesong" går virkelig under. Jeg synes det er veldig morsomt.
The Smiths
* Rockeband grunnlagt i Manchester i 1982, bestående av Stephen Patrick Morrissey, Johnny Marr, Andy Rourke og Mike Joyce.
* Morrisseys lyriske tekster paret med Johnny Marrs melodier og gitarspill la grunnlaget for gruppens suksess. Morrissey ble britisk musikkpresseyndling og fikk en hengiven tilhengerskare.
* Ga ut følgende studioalbum: "The Smiths" (1984), "Meat Is Murder" (1985), "The Queen Is Dead" (1986), "Strangeways Here We Come" (1987). Flere sanger finnes også kun på singelsamlingene "Hatful of Hollow" (1984) og "The World Won’t Listen" (1987).
* The Smiths sprakk i 1987, siden den gang har Morrissey vært soloartist, mens Johnny Marr blant annet har vært medlem i Electronic og spilt med The The.
* The Smiths spilte aldri i Norge, men Morrissey spilte i Oslo som soloartist desember 1997.
* Bandet har satt spor etter seg. Blant musikerne som er Smiths-fans er Håkan Hellström, The Margarets, Ryan Adams, Muse og Belle & Sebastian.
En utsolgt rockeklubb lyttet andektig mens Frode Grytten leste sitt essay om kjærligheten til The Smiths, gruppen som har vært en inspirasjonskilde for hans forfatterskap. Foto: Matti Riesto