Vi ser Gamle Tomter Musikkorps, men hører lykkeligvis Forsvarets stabsmusikkorps. Og vi ser utfordrerne som kaller seg Gamle Tomter Elitekorps, men hører et band med profesjonelle på blås og slagverk. Det ensemblet er forresten skapt for balkansk musikk.
Musikken er juks. Takk for det. For den musikalske kvaliteten motiverer handling og engasjement og hele greia. Den gjør filmen verd å se og fremfor alt å høre.
Det er godt utført juks. Ungdommene får til mimen og munnstillingen, og dirigentene deres kjenner både foredraget og takten. Det er god musikalitet i bildene også. Filmen spiller rent og har rytme og behersker fortissimo og pianissimo.
For mye føleri
Regissøren Atle Knutsen er glad i filmmusikk med føleri og drama i tillegg. I noen passasjer blir det så altfor mye.
Handlingen går ut på at den slemt ambisiøse kvinnelige dirigenten skyver ut noen av musikantene like før norgesmesterskapet. Den dama tråkker på det meste og de fleste for å nå sine mål. De utstøtte reagerer, naturlig nok, men på overraskende vis ved å be en tidligere dirigent, en som ble sparket, om å etablere nytt korps med de seks. De vil stille i mesterskapet som utfordrere til Gamle Tomter Musikkorps.
Lett å like
På grunn av en talefeil blir det nye Gamle Tomter Elitekorps påmeldt under navnet Orps.
Skillet mellom det gode og det onde er meget tydelig. De fleste voksenfigurene er overtydelige. Foreldre er litt svake. Barn er sterke. Det skal være slik i filmer for barn. Men den resepten er best egnet for de små. Jeg tror derfor ”Orps” appellerer mest og best til barn som er yngre enn de som spiller i filmen – og i korpsene. Og så appellerer den til foreldre som er eller har vært aktive i barns fritidsaktiviteter.
”Orps” er lett å like. Jeg tror dessuten”Orps” gjør det lettere å like korps.
