Fotogent og intetsigende

Som kunstprosjekt har dronningportrettene en begrenset interesse.

Dronning Sonja

Kunstfotograf Mette Tronvoll i ferd med å forevige Dronning Sonja.

Foto: Clemens Koch

Mette Tronvoll, Portretter av Dronning Sonja, Nasjonalmuseet (Nasjonalgalleriet) til 8.6.

I går kveld åpnet Nasjonalgalleriet en liten utstilling med fire fotografiske portretter av Dronning Sonja. Den anerkjente norske fotokunstneren Mette Tronvoll står bak prosjektet.

Dronning på svaberget

Tronvoll har siden 90-tallet på ulike måter utforsket portrettgenren.

Mange vil huske hennes bilder av inuitter på Grønland badende i varme kulper, mongolske nomader stivt oppstilt i øde steppelandskap, eller fargerikt antrukne, gamle japanske kvinner som sanker tang og sjøgress på en vakker strand.

Denne gangen er det altså Hennes Majestet Dronning Sonja hun har fotografert.

I portrettene ser vi dronningen som sitter ganske avslappet med hendene i fanget på svaberget en solskinnsdag på Tjøme.

Dronningen er kledd i hvite linklær, og har bare noen enkle hverdagssmykker. Teknisk sett er det en meget høy kvalitet på disse fotografiene, de er skarpe og gode. Vi kan formelig kjenne varmen i det gylne svaberget, og føle den milde sommerbrisen som rufser til dronningens hår.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Dronning Sonja
Foto: Mette Tronvoll

En krevende sjanger

Portrettet er en krevende sjanger i dag. Vi lever i en billedmettet virkelighet, der vi fortløpende dokumenterer våre egne og våre venners ansikter og handlinger, som mer eller mindre idealiserte portretter som vi legger ut på Facebook og Instagram.

Man kan si mye om disse bildene, men de er i hvert fall på talefot med vår egen virkelighet.

Det samme kan nok ikke sies om det mer klassiske portrettet. Det bygger på en foreldet hierarkisk forståelse av samfunnet, der man så enkelte individer som opphøyde, og slik sett verdig en avbildning, og andre ikke.

I det likhetshyllende Skandinavia har vi vanskelig for å svelge en slik tanke. Vi holder oss ikke lenger med slaver, men våre kongehus, der symbolske maktposisjoner går i arv, lever i beste velgående.

Våre kongelige får sitte på troner og gå på røde løpere, og de forventes å oppføre seg langt bedre enn alle oss andre.

I monarkiet ligger en rest av den samme foreldede subjektivitetsforståelsen som portrettet bygger på. Det er kanskje derfor det rojale portrettet iblant fungerer bedre enn andre klassiske portretter fordi det er person som allerede er plassert på pidestall.

Kommer ikke bak masken

Mette Tronvoll hevder at hun har villet gi et uformelt nærbilde av dronningen. Og det er ikke tvil om at bildene hennes viser en langt mindre høytidelig versjon av dronning Sonja, enn slik vi er vant til å se henne i mer offisielle slotts- og ambassadeportretter, men så veldig nær henne synes jeg nok likevel ikke vi kommer.

Dronningen har hele tiden sitt lille litt utilnærmelige halvsmil, som ikke avslører mye av det som skjer på innsiden.

Det blir ikke som den amerikanske fotografen Richard Avedons bilde av Marilyn Monroe, tatt i et upåaktet øyeblikk, og der vi kan lese en dyp ensom fortvilelse i divanes vakre øyene. Vi er ikke i nærheten av og kommer bakenfor masken på en slik måte i Tronvolls portretter.

Begrenset interesse

Men det er absolutt ikke umulig å skape spennende rojale portretter, snare tvert imot er dette en veldig interessant sjanger med sin rike og mangfoldige historie.

Mest nærliggende er det kanskje å sammenlikne med Andy Warhols bilde av dronning Sonja.

Dette portrettet inngår i et større prosjekt, der Warhol utforsker kjendisen som fenomen, det være seg dronning, førstedame eller filmstjerne.

Han reiser spørsmål knyttet til hva som skjer med oss når vi blir synlige, når ansiktet vårt blir allemannseie.

Et annen eksempel som kan nevnes er Thomas Struths portrett av dronning Elisabeth II av England.

Mens Tronvoll har valgt å rykke Sonja ut av hennes kongelige omgivelser, og slik sett fremstiller henne som en hvilken som helst pen frue på svaberget, har Thomas Struth valgt å portrettere dronning Elisabeth i Buckingham Palace.

Her skaper han en heftig spenning i bildet mellom den hverdagslige kledde og utseendemessige unnselige aldrende dronningen, midt i dette mektige, rojale interiøret. Gjennom det kraftfulle portrettet formidles denne mektige brytningen mellom individ og rolle, mennesket og institusjon.

Det er uklart for meg hva Tronvoll egentlig vil formidle med disse bildene.

Dronning Sonja er en meget fotogen og flott dame, og Verdens ende er et praktfullt sted, og som nevnt er det ingenting å si på Tronvolls mestring av det fotografiske mediet, men som et kunstprosjekt har dette slik jeg ser det en begrenset interesse.

Kulturstrøm

  • Kunstnerhjem ble snodig museum

    Den finske kunstneren Enni Id lukket øynene og malte ut ifra fantasien. – Hun hadde lite materialer og en sterk trang til å male, for hun hadde aldri fått gjort det ordentlig. Da mannen hennes døde, fikk hun frie tøyler, sier Pirjo Rinne, som har tatt vare på huset som er dekorert fra gulv til tak. Finland er fullt av slike snodige museer.

    Snodige museer
  • Flatland i retten

    Hallvard Flatland saksøker et spill- og teknologiselskap, skriver dn.no. Flatland hevder han i 2015 inngikk en muntlig avtale med Gaming Innovation Group om et honorar på 3,4 millioner i aksjer. Aksjene har etter dagens kurs en verdi på 10 millioner kroner.

  • Redaktør nominert til pris

    Redaktøren i avisa Finnmarken er nominert til prisen Årets medieledertalent. 33 år gamle Anniken Renslo Sandvik har ifølge juryen klart å øke opplaget, bedre økonomien og styrke avisas anseelse i lokalsamfunnet. Det skriver Medier24.