Påskens grøssertips

Klar for litt ubehag? NRKs filmanmeldere er enige om at disse filmene og TV-seriene får fram skrekken:

Sigurd Vik Birger Vestmo, Marte Hedenstad

NRKs filmanmeldere Sigurd Vik, Birger Vestmo og Marte Hedenstad.

Foto: Martin Aas / Erlend Laanke Solbu / NRK

Serier:

The Haunting of Hill House

«The Haunting of Hill House»: Det overnaturlige visualiseres meget tilfredsstillende. Og måten serien lar oss gjette på hva som er virkelig og hva som er innbilt, holder oss i spøkelseshusets innerste kjerne lenge etter rulleteksten.

Foto: Netflix

«The Haunting of Hill House» (På Netflix)

Serien tar utgangspunkt i en Shirley Jackson-bok fra 1959. I et deilig spøkelseshus skremmes hovedpersonene, både i våken og sovende tilstand.

Tempoet er kledelig nedpå. Vi får vi tid til å bli kjent med hovedpersonene i både fortid og nåtid.

Vi skremmes ikke med «jump scares» hver gang kameraet rører på seg.

Det kan faktisk gå så lang tid mellom gysene at en nesten glemmer at dette er en grøsser, men bare nesten. Og når det smeller, så smeller det på herligste vis.

«Castle Rock» (På HBO Nordic)

Castle Rock

«Castle Rock»: Det er noe umiddelbart fengende over måten det overnaturlige spilles opp som noe vi i publikum tror på, og som storsamfunnet i serien enten avfeier som nonsens eller prøver å dekke over.

Foto: HBO Nordic

Serien utforsker Stephen Kings verden med fengende rollefigurer og sjangerkule detaljer.

Tonen treffer umiddelbart den magekriblende gode kontrasten mellom idyllisk amerikansk småbylunhet og overnaturlig ondskap, som kjennetegner mye av forfatterens arbeid.

Castle Rock er en av tre fiktive byer, sammen med Derry (It, Dreamcatcher) og Jerusalem’s Lot (Salem’s Lot) som Stephen King ofte bruker som hjemsted for sine historier. Det gjør at referansene til steder, personer og hendelser fra andre King-verk stadig dukker opp og gir stemning og kontekst.

«Chilling Adventures of Sabrina» (På Netflix)

Chilling Adventures of Sabrina

«Chilling Adventures of Sabrina»: Hovedrolleinnehaver Kiernan Shipka («Mad Men») får til dualiteten i figuren på fabelaktig vis.

Foto: Netflix

Når tenåringsheksen Sabrina er tilbake i TV-ruta, er det i en ganske annerledes innpakning enn Melissa Joan Hearts eventyr fra slutten av 90-tallet. Og selv om vi elsket den rare, men sjarmerende serien vi så etter skoletid, er vi glade for at den nye serien til Netflix har et helt annet uttrykk.

Det er en tidvis ganske uhyggelig og direkte makaber serie. For der 90-tallsversjonen alltid var lystig, er ikke denne varianten redd for å bli mørk, og det er ganske så deilig.

I tillegg til den ytre dragkampen i Sabrinas to liv, handler serien mye om Sabrinas indre kamp mellom lys og mørke i seg selv. Vi digger det fandenivoldske glimtet hun får i øynene når mørkere krefter er i spill.

Filmer:

«Us» (På kino nå)

Us

Us»: Etter den oppsiktsvekkende debuten med «Get Out», følger regissør Jordan Peele opp med nok en horrorfilm som er nesten like god.«Us» er en sprek, innovativ og velregissert horrorfilm, der det er nesten umulig å forutsi underveis hvor historien er på vei.

Foto: Claudette Barius / Claudette Barius

«Us» bygger på et velkjent premiss, nemlig en såkalt home invasion, men akkurat denne inntrengningen er av en type som gjør filmen ganske annerledes.

Historien har en gjennomgående utrygg stemning, med flere humoristiske triks for å vise at filmen ikke tar seg selv altfor seriøst.

Samtidig inneholder historien en tematikk som kan sees på som en kommentar til samfunnets skjevfordeling og menneskets tukling med naturen, uten at det skal avsløres hva.

«A Quiet Place» (Til kjøp og leie)

Det meste av dialog føregår anten ved teiknspråk eller utrykksfulle blikk i "A Quiet Place".

«A Quiet Place»: Økonomisk bruk av montasje forteller oss alt vi trenger å vite: en form for monstre har rasert verden slik vi kjenner den. De er vanskelige å drepe, og har ekstremt god hørsel.

Foto: United International Pictures

Overmåte god og oppfinnsom høykonsepts «sci-fi»-thriller, som leker med publikums opplevelse av lyd på en særdeles godt gjennomført måte.

Vi kommer inn i handlingen ikke lenge etter at et eller annet har skjedd. En familie saumfarer en delvis rasert dagligvarehandel.

Lyddesignet forteller oss at de har en døv datter. I begynnelsen er det ikke merkelig at alle kommuniserer med tegnspråk. Men reaksjonen fra foreldrene da minsteungen plukker opp en leke med potensial til å lage bråk, avslører at det ligger noe mer bak.

Frykten lyser i øynene mens faren holder pusten og forsiktig lirker ut batteriene fra lekeromskipet.

«It» (Ute til kjøp og leie)

Film Review IT

«It»: Den vanvittige makeupen er selvsagt en viktig del av det hele. Men skuespiller Bill Skarsgård treffer med sin avlevering av klovnens bitende replikker, som gjør det klinkende klart at det er all grunn til å være redd for denne figuren.

Foto: Brooke Palmer / AP

«It» har en klovneskikkelse som kan være i stand til å gi yngre kinogjengere noen interessante drømmer.

Filmen er nemlig et underholdende mareritt!

Denne versjonen av Kings roman flytter tidsepoken fra 1950-tallet til 1980-tallet, og introduserer oss for en vennegjeng som tilbringer sommeren 1989 sammen i den lille byen Derry.

Den fryktinngytende klovnen Pennywise står bak mystiske forsvinninger, blant annet lillebroren til Bill, som forsvant året før.

Den kanskje viktigste grunnen til at «It» fungerer så bra, er svenske Bill Skarsgård. Han spiller klovnen Pennywise, som er mye skumlere og slemmere enn Tim Currys versjon i miniserien fra 1990.

Klassikere:

«Haisommer /Jaws»

Haisommer

«Haisommer/Jaws»: Det var riktignok praktiske årsaker som medvirket til at haibruken ble såpass begrenset. Haimodeller virket ikke som de skulle under innspillingen. I ettertid kan dette kalles et rent lykketreff.

Foto: Universal studios

Det er blitt hevdet humoristisk at «Jaws» (norsk kinotittel: Haisommer) gjorde det samme for sjøbading som «Pscyho» gjorde for dusjing. Men det kan hevdes i fullt alvor at dette fremdeles er en av de beste thrillerne som noensinne er laget.

Det mest effektive grepet i Jaws, er hvordan regissør Steven Spielberg velger å bruke haien. Han bruker den nemlig nesten ikke i det hele tatt.

Dette er en leksjon i hvordan «less» virkelig kan være «more», akkurat slik Ridley Scott gjorde med sitt rommonster i «Alien» 4 år senere. Det vi ikke ser, eller tror vi ser, skremmer oss mer enn det vi faktisk ser.

Spielberg viser alt han har lært av tidligere spenningsmestere, som for eksempel Hitchcock.

«The Thing»

The Thing

«The Thing»: Regissør John Carpenter («halloween», «Tåken») tar seg god tid til å bygge opp stemningen mot det som skal komme. Vi tar del i det monotone livet på den isolerte sydpolsbasen, langt ute i isødet, uten muligheter til assistanse fra omverden.

Foto: Universal Pictures

Verdensrommet. Stjerner. Mørke. Foruroligende musikk. Plutselig en bevegelse. Noe kommer mot oss. Suser forbi. Et romskip. Mot jorda. Treffer atmosfæren. Forsvinner. Store bokstaver brenner seg gjennom bildet. THE THING!

Dette er en film som fyller med deilig skrekk og gru hver gang. John Carpenter dirigerer skrekkstemningen med eleganse, men skrur skikkelig til hver gang den kulminerer i ren gru.

Ekle scener med kjøtt, blod og all annen guffe som tyter ut når tingen gjør det den må, og når menneskene undersøker levningene med heslige detaljer rett opp i kamera. Standarden settes tidlig, og øker på etter hvert.

Anbefalt videre lesing:

Kulturstrøm