Fedrenes løgner

• Les også: Tom Egelands eventyrlige reise

Det er ikke bare fedrene i Tom Egelands roman som lyver og rapper. Selv er Egeland en dyktig skrønemaker som har forsynt seg av forfattere som Lars Saabye Christensen og Ingmar Bergman, av Daniel Defoe og norske polarhelter, for å nevne noen. Men er det ikke sånn mange gjør det for tiden, plukker opp og sampler og danderer stoffet på en ny og tiltalende måte?

Som forteller er Tom Egeland skikkelig god. Den nesten 500 sider lange romanen er omhyggelig komponert med masse fiktive lag - (boken presenteres sågar med forord og etterord fra et oppdiktet forlag, Føniks, og med jeg-fortelleren Victor Scott som bokens egentlige forfatter) - og med dagboksnotater og brev som skal borge for autentisitet. De mange ulike tekst-elementene danderer Egeland elegant som den trenede spenningsforfatter han er.

Fire feige fyrer

"Fedrenes løgner" er en slektskrønike. Fire generasjoner menn som alle er omsluttet av en utpreget maskulin mystikk, blir avslørt og avkledd. Jeg-fortelleren Victor er, i alle fall så vidt han vet, siste gren på stammen, og det er han som nøster opp forfedrenes historier og synder. Og det er ikke lite.

Her er en oldefar som i 20 år levde som den reneste Robinson Crusoe på en øy i Stillehavet, en farfar som er nobelprisvinner i litteratur og døde som krigshelt, en klimaforsker-far som aldri kommer tilbake fra en ekspedisjon til Grønlandsisen, og fortelleren selv, som i 1970 lever i sus og hasjrus da han får det for seg at han skal skrive bok om sine heltemodige forfedre.

Letingen fører ham jorden rundt - og jeg er lenge spent med på ferden. Egeland skriver effektivt og får frem dramatiske høydepunkter gjennom gode, konkrete beskrivelser, ikke minst fra polisen. Skildringen av guttungen som ser for seg sin forsvunne far som en havengel, står sterkt.

Forutsigbar

Etterhvert blir de tallrike ledetrådende Egeland legger ut altfor opplagte. For mange løgner skal avsløres, for mange tidsknagger klistres på. Og kvinnene blir boken gjennom stående som dårlige klisjéer. De blir kalt "min lille havfrue" eller "lille humle", de kan portretteres som en veldreid karibisk ungpike-prostituert eller "den ene", som man gikk glipp av, på grunn av mannlig umodenhet.

Victor Scott utbasunerer at han alltid har vært svak for smarte damer, men beskriver sin student-kjæreste slik: "Dag ut og dag inn satt hun med nesetippen begravd i et mesterverk jeg aldri hadde hørt om (...) iført truse og en av mine skjorter". ( s. 119). Filmklisjéen "ung kvinne med bare ben og altfor stor herreskjorte" blir aldri den samme etter Gunnhild Øyehaugs infame utlegning av dette bildet i romanen "Vente, blinke".

Godt håndverk

Forøvrig viser Egeland at han også kan turnere klisjéer på en oppfinnsom måte. Når han for eksempel skal beskrive Victors møte med en gresk øy, parodierer han reisebyråenes reklamer: "Lukk øynene. Tenk Egeerhavet. Tenk solskinn. Tenk olivenlunder. Tenk klipper og strender. Da ser du øya for deg..."(s. 133)

Den sikre håndteringen av de ulike tekstlagene, drivet og fortellergleden gjør "Fedrenes løgner" til en lettlest roman, som også leker med det siste hundreårets verdenshistorie. Om dette ikke akkurat er nypløyd mark, så er det grei underholdning så lenge det varer.

• Flere bokanmeldelser