For første gang har han skrevet en ren skjønnlitterær beretning, uten rene krim- eller thrillergrep. Men skrivingen av «Fedrenes løgner» har likevel artet seg som en spennende oppdagelsesferd for den produktive forfatteren.
– Jeg har alltid likt bøker som byr på dramatiske historier. Fargerike og episk brede fortellinger er det som tiltar meg. Derfor er det også det jeg søker å skrive, sier han til NTB.
Han har ingenting imot mer lavmælte fortellinger der det meste av handlingen utspiller seg i karakterenes indre.
– Vi trenger kunstromaner og poetiske skildringer. Men vi trenger også eventyr og storslåtte historier. Mitt mål er å engasjere leserne. Derfor maler jeg et lerret med sterkere farger enn virkeligheten har, i forsøket på å skape et univers man blir dratt helt inn i, framholder han videre.
- Se også:
- Nett-TV:
– Tar leken på alvor
Og er det noe Tom Egeland er kjent for, så er det evnen til nettopp å skape seg egne univers. Det har han også gjort til gagns med «Fedrenes løgner». Han har skrevet fram en slektskrønike som tar for seg fire generasjoner menn.
Den siste i rekken, Vitor Scott, er fortelleren som vi følger ut i verden når han skal nøste opp trådene og løse mysterier knyttet til sine tre berømte forfedre. Så Egeland har absolutt veltet seg i hemmeligheter og mysterier i sin nyeste roman, og er klar på at han skriver underholdningslitteratur.
Faren til Victor Scott var klimaforsker og forsvant sporløst i Vestisen. Farfaren var forfatter, nobelprisvinner og krigshelt. Oldefaren bodde tjue år på en øde øy. Alle tre ble berømte og Victor Scott, som på sin side er en forfyllet døgenikt av en hedonist, skal prøve å lage ei bok om familiens berømte menn.
– Det ble moro i seg selv, det å skrive fram en på mange måter veldig usympatisk romankarakter. For meg er skrivingen å lage rammene for en lek for leseren. Og da var det moro å skape en mann som Victor Scott.
Og at Egeland tar leken på alvor, er det ingen tvil om. Han har laget et stort slektstre, og «gjengir» blogger, dagboksnotater og brev disse mennene har etterlatt seg; menn som alle bar på ulike livsløgner.
– Som gammel journalist låner jeg elementer fra dokumentarsjangeren for å skape en illusjon av virkelighet, framholder Egeland.
- Jeg lølper en risiko når jeg skifter fra krim og spenning til ren skjønnlitteratur. Men jeg måtte utfordre meg selv, sier Tom Egeland.
Foto: Berit Roald / Scanpix
Skrev i utdødd vulkan
Ideen til romanen fikk Egeland da han besøkte en utdødd vulkan, også kalt Nonnenes dal, på Madeira.
– Jeg tenkte: Hva om en nordmann bodde her, hva ville hans historie ha vært? Jeg forsto at det ikke var noen ren spenningsroman jeg var på sporet av, forteller han. Og legger til at det føltes som et sjansespill. Det er med thrillere og spenningsromaner han har skapt seg et navn. Nå prøver han seg på noe nytt.
– Men på sett og vis har også «Fedrenes løgner» spenningslitteraturens kurve, med hemmeligheter som skal avdekkes. Victor Hoff er jo en slags detektiv der han forsker på familiens hemmeligheter.
Og Victor Scott kommer virkelig langt på vei når det gjelder å finne ut hvem hans far, farfar og oldefar virkelig var.
– Er boka også et slags oppgjør med eventyrlystne menn og deres store ego?
– Nei, det kan jeg ikke si. Men det koster jo å være eventyrer. Og i denne boka ser man at de skadelidende blir barna som sitter igjen hjemme. Men mest av alt er dette ei bok om det allmenne temaet: familiehemmeligheter.
– Men er det realistisk at en person har tre slike spektakulære menn å slekte på?
– Absolutt ikke! Men å være realistisk er jo som sagt det motsatte av mitt prosjekt. Man må bare godta at jeg smører tjukt på, at det blir litt «larger than life». Det er premissene for denne type litteratur. Og så håper jeg leserne bare lener seg tilbake og blir med på «turen», avslutter Egeland.
