I begynnelsen av «Ædnan» følger vi en flokk flyttsamer som driver sin drektige reinflokk gjennom Lappland i Sverige langs Könkämäelven mot sommerbeitet på norskekysten. Det er tidlig i det forrige århundret og det er ingen som stopper dem foreløpig, men dette skal ikke vare.
I neste kapittel er grensen til Norge stengt, og flokken må tvinges til andre beitemarker. Snart er det den samiske befolkningen som skal hegnes inn. De sendes på egne nomadeskoler i Jokkmokk, mens majoritetsbefolkningen for alvor begynner å ta for seg av ressursene. Det statlige energiselskapet Vattenfall kommer nordover for å legge elven i rør og utvinne malm fra fjellene.
Historien får sin foreløpige slutt i 2015. Da har den sosialdemokratiske industriutviklingen stoppet opp. De nye menneskene som da ankommer byen Porjus i Norrbotten er syriske flyktninger.
Poetisk med dokumentarisk preg
Linnea Axelssons historie om samelandet er som en knust rute, der alle bitene kommer hulter til bulter. Vi kastes frem og tilbake mellom årtiene, og perspektivene skifter fra besteforeldre til barn og barnebarn. Til og med inngifte gruvearbeidere og velmenende prester kommer til orde.
«Svar meg på samisk», sier det aktivistiske barnebarnet til sin mamma som har fortrengt det meste. Det er som om det er en slags lovmessighet i dette eposet at gammel urett skal balanseres ut i senere generasjoner. Det er ikke et historisk epos Axelsson har skrevet. Konflikten mellom Girjas Sameby og den svenske staten har faktisk nylig skjedd og gir boken interessant dokumentarisk preg, noe som står i kontrast til den poetiske formen setningene er skrevet i.
Svensk er for øvrig et vakkert språk i Linnea Axelssons tapning, selv om jeg må google enkeltord jeg ikke forstår. Etter noen siders lett forvirret tilvenning føles det rett og slett meningsfylt å ha gitt seg selv tid til å lese og forstå denne boken.
Passer for deg som:
- vil vite mer om samisk kultur og historie de siste hundre år
